Jeg er veldig glad i å dusje og har gjort det til en greie at jeg må dusje hver morgen. Om jeg har forsovet meg tre timer og er for sen til jobb, så må jeg dusje først. Om jeg ikke får dusjet, får jeg ikke begynt dagen min. Noe som også har gjort at håret mitt ser helt tussete ut om det ikke vaskes hver dag.

Her om dagen skulle jeg dusje igjen. Men denne dagen, i en ny dusj. En funky dusj. For jeg er ikke hjemme på høstferie. (Men det kan jeg komme tilbake til.) I alle fall. Jeg ble utstyrt med et håndkle og ble forlatt på et bad med altfor mye varme i gulvet. (Jeg liker også varmekabler, men det er en fordel at det ikke føles som glødende kull.) So far, so good, motivasjonen var på topp, jeg er faktisk ganske flink til å få ut all shampoen av håret mitt. Jeg følte meg flott helt til jeg fikk øye på dusjen. Den er ikke så vanskelig å få øye på, ettersom den fyller omtrent 2/3 av baderomsalealet. For det er ikke en vanlig dusj. Det er ikke en dusj jeg er vant til med en ting å vri på for styrken på vannet og en annen for temperatur. Her er det tre ting å vri på, to dusjhoder og noen hull i veggen. Jaha, tenkte jeg. Da kommer det vel vann ut av alle samtidig da, blir spennende. Så ung, så naiv som jeg var.

Så der sto jeg med balsamflasken i hånden og måtte prøve meg frem. Vertsskapet hadde nemlig tenkt at det var såå lett at jeg ikke trengte en forklaring. Vel, jeg er ikke så teknisk av meg, og jeg blir stresset av ting jeg ikke kan. Jeg forbannet at jeg hadde lagt mobilen min i etasjen over, jeg tar alltid med mobilen når jeg skal dusje fordi jeg må vite hvor lang tid jeg bruker på hver aktivitet. (Jeg kler på meg på gjennomsnittlig syv minutter.)  Jeg turte ikke å rope ut om hjelp, jeg visste at den personen som jeg hørte ute på kjøkkenet var mormoren til vertsskapet. Og nevnte mormor er den skumleste jeg har møtt noengang. (Ikke at jeg hadde skjønt hva hun sa heller. Sunnmøring…) Jeg vred litt på det jeg tippet man skulle vri på for å få vann og vips kom det vann ut av veggen. Jeg vred på håndtaket under og vips, litt iskaldt vann ut av veggen. Jeg stod der og prøvde meg litt frem uten særlig hell, og det var like før jeg begynte å gråte og vurderte å vaske håret i vasken. Men jeg kunne ikke gi meg, skitten måtte av tenkte jeg, så jeg vred litt til og fikk varmt vann ut av … veggen. Jeg fortsatte å vri, men det kom bare vann ut av veggen. Dumme vegg. Dumme dusj. Så jeg ble stående inn mot veggen, vel vitende om at om man gjør et smart trylletriks ville det komme vann ut av dusjhodet som var over meg og ikke på høyde med midjen min.

Ble jeg ren? Tja. Fikk jeg instruksjoner for hvordan dusjen fungerte neste dag? Ja. Har jeg lært? Ja. Er jeg ren nå? Ja. Men den dusjen og jeg kommer aldri til å bli gode venner.

Da jeg bodde hjemme (herregud, det høres så rart ut) støvsugde jeg maks en gang per halvår. Ja, så gulvteppet skiftet farge, men virkelig, det var ikke så støvete. Rommet mitt her på internatet er fullt av hybelkaniner, og selv om vi vasker hver søndag, er de tilbake på tirsdag. Hvor kommer de fra? Er det en hybelkaninfabrikk under rommet vårt? Er det spøkelset som legger fra seg hybelkaniner om natten?

Noen ganger får jeg kjempeheftige menssmerter. Noen ganger får jeg skikkelig vondt fordi jeg har pms. Det er sånn at jeg ikke klarer å prate, jeg føler at hele verden forsvinner en liten stund mens det pågår. Og hver gang tenker jeg at det er det vondeste jeg har opplevd. Men det er ikke det. Det kan ikke være det.

Jeg hadde blindtarmbetennelse da jeg var sytten. Det kom på kvelden og jeg tenkte at det sikkert bare var noe jeg hadde spist. Så jeg slo meg til ro med at det bare var tarmgass. (Jeg elsker ordet tarmgass.) Jeg sov dårlig, drømte at det var blindtarmen, og da jeg våknet om morgenen sa jeg det til mamma og pappa. “Det er blindtarmen”, og pappa tok til å klemme på venstre side. Blindtarmen ligger på høyre side lærte jeg under valgkampen for to år siden. (Du vet, ungdomspolitikere er ikke veldig mye politikk, så der lærte jeg at jeg burde stemme til venstre, for der ligger hjertet. På høyresiden ligger ekle ting som blindtarmen og Frp.) Det var så vondt, jeg var så sliten og så sulten, for jeg fikk ikke lov å spise noe. “Om det virkelig er betennelse, burde du ikke få noe mer inn der, for da blir det enda verre,” sa damen på Legevakten. Prøv så å ta sytten urinprøver når du ikke har drukket eller spist på 18 timer. Til slutt sa jeg bare ja hver gang noen klemte på magen min, selv om det ikke gjorde vondt. Sulten gjorde mer vondt. De kom frem til at det enten var blindtarmen eller eggstokkene. Jeg håpet på blindtarmbetennelse, og det gjorde vel mamma og pappa også. Og på kvelden ble jeg endelig operert. Hadde jeg ikke fått interavenøs næring hadde jeg sikkert dødd før det.

Men nå, halvannet år senere, husker jeg ikke hvor vondt det gjorde, og tar meg selv i å tenke at “det var da ikke så vondt, menssmerter er så mye verre.” Nesten så jeg skulle ønske jeg kunne få en betennesle i blindtarmen en gang til, bare for å huske det.

Jeg vet ikke hva som er verst; å svare ved å kalle henne slemme ting og si ting jeg håper sårer, eller å “heve seg over det” og ikke svare i det hele tatt.

Jeg vet ikke hva som er teitest; å blogge for å si at jeg ikke har ord, eller å ikke blogge i det hele tatt.

Det er veldig sjelden jeg føler meg redd når jeg går hjem om kveldene. Skal sies at jeg i 10. klasse var livredd for vampyrer og alltid måtte ringe noen når jeg gikk hjem fra t-banen. (Jeg så tre sesonger av Buffy det året.) Jeg har gått fryktløs fra Tøyen og hjem og jeg går heller hjem fra byen enn å ta en drosje. Jeg har aldri opplevd noe skummelt. Men det er en gang jeg er redd, og det er når jeg går hjem fra Maja.

Jeg er oppvokst på beste vestkant. Jeg har blitt oppdratt til å synes at østkanten er skummelt. På østkanten dreper de hverandre for gøy. På østkanten spiser de jenter som meg til frokost. Og Maja bor sammen med de verste.

Det hadde vært en koselig kveld. Vi hadde sett på sett på videoblogger og spist vafler, og jeg var ikke keen på å komme meg hjem i regnet. I tillegg sendte mamma meg en melding hvor hun sa at de la seg, så ingen pappa kunne hente meg. Det regnet ikke da jeg gikk hjemmefra i dag, så jeg var ikke så godt utrustet i en tynn cardigan og conversesko. Heldigvis er Maja så grei at jeg fikk låne en jakke. Og turen begynte.

Jeg vet ikke hvorfor jeg syns det er så skummelt. Mennesker dreper hverandre på vestkanten også. Jeg begynner å savne Færøyene. Der har det vært to drap de siste femogtyve årene og begge ble oppklart. Trygge, fine Færøyene. Men tilbake til østkanten: Idet jeg kommer ut av oppkjørselen hennes, kjører en bil forbi meg. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det går helt greit, men tankene om at jeg kommer til å bli partert kommer smygende. Bilen blinker inn til høyre foran meg og jeg har hjertet i halsen. Tenk om de stopper. De svinger til høyre og forsvinner.

For å virke kul har jeg ipoden på øret. På svært lavt nivå skal sies. Jeg hører skrittene mine bedre enn musikken, men det er ikke så farlig, jeg har hørt sangene før og vet hvordan de går. Jeg prøver å tenke ut det beste stedet å putte mobilen min. Tenk om noen tar vesken min. Tenk om jeg blir rundtstjålet. Tenk om jeg blir drept, da har jeg ikke så mye bruk for en mobiltelefon uansett. Det er like før jeg putter den i behåen.

En stund er jeg helt sikker på at noen er rett bak meg. Pulsen dunker i tinningen, jeg kaldsvetter på ryggen. Så ser jeg at det bare er skyggen min.

Jeg følger veien, tør ikke ta snarveien over et jorde. (Dessuten er det snegler der.) Det er en annen person på veien, og den beveger seg mot meg. Jeg svetter i hendene selv om det er kaldt ute og prøver å tenke positivt. Det går bra, det går bra, det går bra. Jeg forbereder meg på smerten av en knytteneve i nesen, lyden som kommer når hodet treffer asfalten, spark i magen. Vi passerer, jeg prøver å ikke søke blikkontakt. Er i noen sekunder overbevist om at det var en mann utkledd som kvinne som gikk forbi meg. Ikke at det er så skummelt i seg selv, men jeg har sett Nattsøsteren av Unni Lindell på fjernsynet. Jeg fortsetter med hjertet i halsen.

Det er i undergangene det skjer. Under t-baneskinnene står gjengene og venter på uskyldige forbipasserende. Her ble Erlend i Berlinerpoplene banket opp og det er en klassisk scene fra ungdomsspenningsserier. Graffittien på veggen ber meg om å don’t hurry, be happy. Jeg er langt fra happy idet jeg først avventer situasjonen. Vurderer å gå på veien, men da kan jeg bli påkjørt og det er tross alt ikke kult å være død. Dessuten er det visst bra å se frykten sin i hvitøyet, er det ikke? Jeg piler gjennom og er ute på den andre siden. Ingen andre i sikte. Regnet blander seg ikke med blodet mitt, hodet mitt treffer aldri bakken.

Jeg tenker ut steder jeg kan flytte til hvor det er trygt uansett når på døgnet det er. Kanskje en liten bygd på vestlandet. Men der er det ingen som hører deg om du skriker om man bor langt unna andre. Jeg trenger naboer. Kanskje Tórshavn er byen for meg.

Da jeg nesten er oppe ved t-banen kommer det bredbente menn mot meg. Jeg kan ikke gå over veien for å gå på fortauet på andre siden, for det er en gangvei. Det er meg og de tre staute karene. Hadde jeg vært en chihuahua hadde jeg dødd av skrekk. Jeg tar beina på nakken, er helt sikker på at de to skritt bak meg kommer til å snu seg og banke dritten ut av meg. Jeg angrer på at jeg ikke tok med den skuddsikre vesten min. De fortsetter nedover mens jeg går oppover.

Igjen er jeg sikker på at noen er rett bak meg. Det er enda en gang bare skyggen min. Jeg snur meg for å se om det er neon andre mennesker rundt. Det er bare meg. Sikkert fordi alle drapsmennene har gjemt seg i buskene langs veien, klare til å hoppe på meg som flått.

Jeg kom meg helskinnet hjem. Jeg klarte det igjen!

De kule barna har alltid en skade. “Nei, jeg kan ikke, jeg har en treningsskade.” Og så forteller de om den gangen de ble taklet på fotballbanen og kneskålen plutselig havnet på baksiden av leggen/løp på en elg. Jeg har alltid ønsket meg en kneskade, på samme måte som jeg ønsket å brekke håndleddet for gipsen, det høres/ser kult ut. Skadde barn er tøffe barn. Men de eneste skadene jeg har fått er hjernerystelser og vondt i halebenet. (Jeg gikk aldri til legen for å diagnostisere, men det tok et år før det ikke gjorde vondt lenger.) Jeg hadde senebetennelse i håndleddene i 10. klasse ford jeg strikket for mye. Det er heller ikke så jättehardcore å fortelle om. Jeg ville ha en treningsskade, og nå ser det ut som om mitt ønske går i oppfyllelse.

Jeg har jo begynt å joggge. På første turen fikk jeg litt vondt i anklene. På andre turen fikk jeg litt vondt i leggene. Fra tannlegen min har jeg lært at man må lide for skjønnheten. Så jeg tenkte at det sikkert ikke var så farlig. Smerte er vakkert. Men da jeg på å tredje turen vurderte jeg å legge meg ned og dø fordi jeg hadde så vondt i bena, tenkte jeg at jeg kanskje har ødelagt noe. Etter litt twitring og googling har jeg blitt fortalt at jeg muligens har benhinnebetennelse (noe som visstnok er vanskelig å bli kvitt), at muskelene mine har grodd fast i skjelettet, eller rett og slett belastningsskader fordi kroppen min ikke er vant til å … belastes.

Jeg vil ikke slutte å jogge nå, jeg har jo akkurat kommet inn i modus for det. Hva kan jeg gjøre i steden for? Svømming, sykling, klatring, ting som skjer i treningsstudio er uaktuelt.

Det har vært fredelige dager mens foreldrene og Frikk har vært på hyttetur. Jeg har spist mat utelukkende fra ferskvaren for å slippe å tilbrede noe selv. Jeg har kunnet sitte oppe hele natten og ingen har mast om at jeg må sove. Jeg har vært ute klokken syv om morgenen og ingen har fortalt meg om hvor farlig det er å gå alene. Det har vært herlig. Men alt har en ende.

De kom hjem i dag. Det første mamma gjorde, til og med før hun sa hei, var å kommentere at jeg fortsatt ikke har ryddet ferdig rommet mitt. Jeg er en working class hero, ingen ryddemaskin. Dessuten har jeg ingen plass å ha alle klærne mine, så det er faktisk ganske vanskelig, og ikke minst umotiverende, å rydde. Da pappa under middagen presterte å fortelle meg alvorlig at jeg må pakke før jeg drar på folkehøgskole orket jeg ikke mer. Kjære mamma og pappa, jeg er faktisk nitten, ikke ni. Selv om jeg alltid begynner å pakke ti minutter før vi drar, har jeg aldri pakket til en ferie etter en ferie. Jeg skjønner faktisk såpass. Uansett er Drammen bare 40 minutter unna med tog, det er ikke så innmari vanskelig å komme seg hjem og hente etterlatte ting.

Om du har et rom ledig, så si ifra. Jeg må vekk.