Noen ganger får jeg kjempeheftige menssmerter. Noen ganger får jeg skikkelig vondt fordi jeg har pms. Det er sånn at jeg ikke klarer å prate, jeg føler at hele verden forsvinner en liten stund mens det pågår. Og hver gang tenker jeg at det er det vondeste jeg har opplevd. Men det er ikke det. Det kan ikke være det.

Jeg hadde blindtarmbetennelse da jeg var sytten. Det kom på kvelden og jeg tenkte at det sikkert bare var noe jeg hadde spist. Så jeg slo meg til ro med at det bare var tarmgass. (Jeg elsker ordet tarmgass.) Jeg sov dårlig, drømte at det var blindtarmen, og da jeg våknet om morgenen sa jeg det til mamma og pappa. “Det er blindtarmen”, og pappa tok til å klemme på venstre side. Blindtarmen ligger på høyre side lærte jeg under valgkampen for to år siden. (Du vet, ungdomspolitikere er ikke veldig mye politikk, så der lærte jeg at jeg burde stemme til venstre, for der ligger hjertet. På høyresiden ligger ekle ting som blindtarmen og Frp.) Det var så vondt, jeg var så sliten og så sulten, for jeg fikk ikke lov å spise noe. “Om det virkelig er betennelse, burde du ikke få noe mer inn der, for da blir det enda verre,” sa damen på Legevakten. Prøv så å ta sytten urinprøver når du ikke har drukket eller spist på 18 timer. Til slutt sa jeg bare ja hver gang noen klemte på magen min, selv om det ikke gjorde vondt. Sulten gjorde mer vondt. De kom frem til at det enten var blindtarmen eller eggstokkene. Jeg håpet på blindtarmbetennelse, og det gjorde vel mamma og pappa også. Og på kvelden ble jeg endelig operert. Hadde jeg ikke fått interavenøs næring hadde jeg sikkert dødd før det.

Men nå, halvannet år senere, husker jeg ikke hvor vondt det gjorde, og tar meg selv i å tenke at “det var da ikke så vondt, menssmerter er så mye verre.” Nesten så jeg skulle ønske jeg kunne få en betennesle i blindtarmen en gang til, bare for å huske det.

Da jeg var liten turte jeg ikke sove med lyset slukket. Ettersom insekter tiltrekkes av lyset (det er helt sykt, ha på mobilen din og krypene flyr inn vinduet på mindre enn et halvt minutt), våknet jeg hver morgen opp med en million småkryp på veggene mine. (Jeg spiste sikkert mange av dem også.) Jeg vet ikke om det var der jeg ble herdet, men jeg kan ikke huske å ha vært særlig redd for insekter og smådyr. Jeg liker ikke å ha saksedyr i sengen. Men i steden for å bli lammet av skrekk, river jeg heller av dynen og overmadrassen for å drepe dyret selv om klokken er halv fire om natten.

Jeg skjønner meg ikke helt på mennesker som syns kryp er skummelt. Det er en størrelsesforskjell her, og den er ganske stor (meg > lite dyr). Flyvende stankelben har en gift i seg som kan drepe mennesker (har jeg hørt), men de har ikke god nok snabel til å kunne forgifte et menneske. Hvorfor være redd for noe som ikke kan drepe en? Det er så mye annet å være redd for. (Ting jeg ikke tør å skrive engang, for da blir det mer ekte.) Det eneste jeg ikke liker er at de piler. Man ser dem, og plutselig er de borte. Inni kleshaugen, et sted på badet, i sengen. Man vet ikke hvor de er, bare at de er der, og jeg vil ikke våkne med most saksedyr i sengen.

Klokken er nå 02:45 og jeg er våken fordi jeg forbereder meg på å skifte sengetøy. (Jeg er skikkelig dårlig på det, så her må det forberedes i mange dager.) I sted gikk jeg for å vaske klær (som må også forberedes mentalt i noen uker) satt det en kjempestor bille på veggen min. Skal ikke overdrive nå, men den var sikkert like stor som hånden min. (Kanskje jeg overdrev en smule nå. Si halvannet saksedyr.) Hva skal jeg gjøre? Jeg vil ikke sove med den på rommet mitt, selv om den er på andre siden, og pappa sover, så han kan ikke drepe den for meg. Det er bare å drepe den selv. (En gang drepte jeg en humle og jeg har fortsatt dårlig samvittighet.) Så jeg tar en stor klump med dopapir og moser den før jeg slenger den i do. Det føles ikke så godt å ha drept et dyr (dårlig karma), men nå kan jeg kanskje (når vaskemaskinen er ferdig) få sovet trygt i natt.

Jeg har alltid tenkt at jeg må finne meg en mann fordi jeg ikke klarer å leve alene. Vel, jeg trenger en mann like mye som en fisk trenger sykkel. Ta den, du.