Jeg er der i livet at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Dette er den ene gangen i livet jeg er helt fri. Jeg har ikke noen lån, jeg har ikke noen jobb som holder meg igjen, jeg har ingen barn som venter hjemme, jeg har ingenting som holder meg igjen i Oslo. Jeg kan dra hvor enn jeg vil, en uke på strendene i Nice, en uke med kengeruer i Australia, en uke i pyramidene i Egypt. Jeg kan leve fra hånd til munn og ingenting kan stoppe meg. Og likevel, på søndag flytter jeg til Drammen.

I vinter var jeg så sikker på at det var det jeg ville. Et år i Drammen virket så bra. Perfekt. Jeg sendte inn en søknad til Samordna opptak hvor jeg søkte nanoteknologi og vetrinær, men glemte å sende inn omslagsarket. Det var ikke så farlig uansett, jeg skulle jo til Drammen. Så, hva skjer i Drammen?

Folkehøgskole. Egentlig har jeg hele tiden vært imot et år på folkehøgskole. Da var gikk i 9. klasse maste mamma om at når jeg var ferdig med videregående så burde (les: måtte) jeg gå på folkehøgskole med hest. Jeg ville ikke gå på folkehøgskole med hest, og motstanden ble etterhvert ren trass. Ikke gjør som mora di sier. Hvem er det som gjør det i en alder av 14 uansett?

Jeg ble større og ville dra et år til Frankrike og ta en årsenhet i Montpellier. Men fransken gikk til helvete og jeg så ikke helt hvordan jeg konkret skulle få bruk for den årsenheten. (Jeg har alltid planlagt livet mitt nøye minst syv år frem i tid og føler at jeg ikke har noe tid å miste. Hei på deg, biologiske klokke.) Så møtte jeg en søt gutt som sa at folkehøgskole var det beste han noen gang hadde gjort, og da han kysset meg på nesen var jeg solgt. Så jeg begynte å sjekke ut dette fenomenet “folkehøgskole”.

Det jeg syns er det største problemet med folkehøgskoler, bortsett fra at det er så mange og jeg vil gå på alle (hestelingen virker igjen fristende, det sammen med fortellerkunst, skrivekunst og sirkus), er at de fleste ligger langt unna sivilisasjonen. Nordfjordeid, Surnadal, Moelv… Jeg liker meg her jeg bor nå, ti minutter unna sentrum med to t-baner og tre busser i kvarteret. Men nå skal man jo ikke henge så mye i byen når man går på folkehøgskole, man skal jo være på internatet og være med alle de nye menneskene man har blitt kjent med!

Jeg liker ikke mennesker. Jeg kan godt være hyggelig og si hei til deg, men ikke så mye mer. Og det der å bli kjent med nye mennesker, å stille gode oppfølgingsspørsmål, det er ikke meg i det hele tatt. Dessuten blir jeg bare falsk av sånt. Mennesker som møter meg for første gang tror enten jeg er dum som et brød eller en overlegen bedreviter. Jeg er skikkelig dårlig på førsteinntrykk.

Dessuten er jeg redd for å ha valgt feil linje. Alle jeg har snakket med har bedt meg om å velge en linje jeg har lyst til å gå på fremfor en jeg “får bruk for”. (Hvor mye får man egentlig bruk for et år på folkehøgskole rent faglig?) Men jeg valgte journalistikk. Fordi det er det jeg vil bli. Og fordi jeg er redd for at det vil bli for trist å velge et år med hest for så å reise fra hesten etterpå. Jeg syns faktisk det er bedre å ikke ha opplevd noe noe fremfor å ha gjort det og savne det. Og om jeg hadde valgt hestelinje for så å kjøpe hesten, hva skulle jeg da gjort? Jeg kan liksom ikke dra med meg en hest rundt i verden heller, og jeg finnes ikke ansvarlig. Det er så vidt jeg husker å spise når andre ikke lager mat til meg til faste tider hver dag.

Så det ble journalistikk. På en kristen folkehøgskole. I Drammen. Jeg er ikke kristen mer enn at jeg konfirmerte meg og angret idet festen begynte. Jeg prøvde å finne Jesus i konfirmasjonstiden, men det virket heller som om vi falt lenger og lenger fra hverandre enn at vi fant hverandre. Og rådgiveren på skolen min sa at skolen i Drammen var den beste på sitt felt. Dessuten drar de på tur til Los Angeles. Så det ble Drammen fremfor en skole i Moelv som drar på tur til Grebbestad.

Alle vennene mine skal ta spennende studier på Bali, de drar til Trondheim for å leve livet, noen blir i Oslo for å gå på kunstskoler mens andre drar til London. Jeg drar til Drammen. Det er pinlig å fortelle, syns jeg. Jeg ble spurt en gang hva jeg skulle til høsten med tilleggssspørsmålet: “London, du også?” “Nei, Drammen her, gitt.”

Jeg kan jo bare dra hjem om jeg virkelig ikke liker det. Men hvor lenge venter man? Jeg pinte meg gjennom tre år på ungdomskole for så tre år på videregående hvor jeg virkelig ikke likte det, fordi jeg tenkte at “det blir nok bedre etterhvert”. Jeg vil ikke ha valgt feil enda en gang.

Jo mer jeg tenker på det, jo mer skeptisk blir jeg. For på den ene siden…

De jeg har møtt som har gått på folkehøgskole er virkelig ikke min type mennesker (les: sosiale retards til de grader). Alle sier at folkehøgskole er det beste året de har hatt, at de fant seg selv, at det var så fantastisk. Tenk om jeg er den ene personen som ikke passer inn. Noen må jo hate det, eller hva? Folkehøgskole er gjerne for dem som ikke vet hva de vil, men som ikke vil jobbe fulltid på Coop Mega (jeg skjønner dem godt). Men vet hva jeg vil: Jeg skal ta opp trehundre fag på Bjørknes og Sonans, dra et halvt år til New York, før jeg skal studere i Uppsala. Ett år på folkehøgskole er gjør veien til Uppsala ett år lenger. Jeg flytter til Drammen. Etter videregående drar til London, Bali, Trondheim, backpacker verden rundt, Santa Barbara. Jeg drar til … Drammen. Det er leirskole en gang til, bare at nå er det et helt år og ikke en uke. Leggetid klokken 23 på hverdager, du får ikke komme hjem beruset, det er faste tider for måltider og morgensamlinger. Dessuten koster det fletta. Er det verd hundre tusen?

Men likevel…

Folk som har gått på folkehøgskole har mindre studieavbrudd enn andre viser en dansk undersøkelse. Alle sier at folkehøgskole er det beste året de har hatt, at de fant seg selv, at det var så fantastisk. Det kan jo faktisk bli bra. Jeg får reise til Aserbajdsjan. Mens andre mennesker drar til Kanariøyene, Spania og Thailand, reiser jeg heller til Island, Færøyene og nå, Aserbajdsjan. Jeg får også reise til Los Angeles og jeg skal få “oppleve Hollywood bak kulissene, og møte mennesker som har skapt seg et i liv i denne utfordrende bransjen”. Det er ikke hverdagsmat for Mons! ”Det er aldri for sent å snue” har jeg lært av Trond-Viggo Torgersen. Jeg kan jo bare dra hjem om det virkelig ikke passer meg. Christian Valeur har gått der! Jeg liker å gå i helters fotspor.

Kan ikke noen bare fortelle meg om det kommer til å bli bra eller ikke? Jeg er så usikker, jeg er så skeptisk, og jeg forstår virkelig Parenting Never Ends. Akkurat nå føler jeg på meg at jeg kommer til å dra til Drammen, være der en uke, for så å dra hjem igjen. Og med denne innstillingen kommer det til å skje også, det er det verste. Jeg vil bare ha det fint!

Jeg vet ikke hva som er verst; å svare ved å kalle henne slemme ting og si ting jeg håper sårer, eller å “heve seg over det” og ikke svare i det hele tatt.

Jeg vet ikke hva som er teitest; å blogge for å si at jeg ikke har ord, eller å ikke blogge i det hele tatt.

Det er veldig sjelden jeg føler meg redd når jeg går hjem om kveldene. Skal sies at jeg i 10. klasse var livredd for vampyrer og alltid måtte ringe noen når jeg gikk hjem fra t-banen. (Jeg så tre sesonger av Buffy det året.) Jeg har gått fryktløs fra Tøyen og hjem og jeg går heller hjem fra byen enn å ta en drosje. Jeg har aldri opplevd noe skummelt. Men det er en gang jeg er redd, og det er når jeg går hjem fra Maja.

Jeg er oppvokst på beste vestkant. Jeg har blitt oppdratt til å synes at østkanten er skummelt. På østkanten dreper de hverandre for gøy. På østkanten spiser de jenter som meg til frokost. Og Maja bor sammen med de verste.

Det hadde vært en koselig kveld. Vi hadde sett på sett på videoblogger og spist vafler, og jeg var ikke keen på å komme meg hjem i regnet. I tillegg sendte mamma meg en melding hvor hun sa at de la seg, så ingen pappa kunne hente meg. Det regnet ikke da jeg gikk hjemmefra i dag, så jeg var ikke så godt utrustet i en tynn cardigan og conversesko. Heldigvis er Maja så grei at jeg fikk låne en jakke. Og turen begynte.

Jeg vet ikke hvorfor jeg syns det er så skummelt. Mennesker dreper hverandre på vestkanten også. Jeg begynner å savne Færøyene. Der har det vært to drap de siste femogtyve årene og begge ble oppklart. Trygge, fine Færøyene. Men tilbake til østkanten: Idet jeg kommer ut av oppkjørselen hennes, kjører en bil forbi meg. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det går helt greit, men tankene om at jeg kommer til å bli partert kommer smygende. Bilen blinker inn til høyre foran meg og jeg har hjertet i halsen. Tenk om de stopper. De svinger til høyre og forsvinner.

For å virke kul har jeg ipoden på øret. På svært lavt nivå skal sies. Jeg hører skrittene mine bedre enn musikken, men det er ikke så farlig, jeg har hørt sangene før og vet hvordan de går. Jeg prøver å tenke ut det beste stedet å putte mobilen min. Tenk om noen tar vesken min. Tenk om jeg blir rundtstjålet. Tenk om jeg blir drept, da har jeg ikke så mye bruk for en mobiltelefon uansett. Det er like før jeg putter den i behåen.

En stund er jeg helt sikker på at noen er rett bak meg. Pulsen dunker i tinningen, jeg kaldsvetter på ryggen. Så ser jeg at det bare er skyggen min.

Jeg følger veien, tør ikke ta snarveien over et jorde. (Dessuten er det snegler der.) Det er en annen person på veien, og den beveger seg mot meg. Jeg svetter i hendene selv om det er kaldt ute og prøver å tenke positivt. Det går bra, det går bra, det går bra. Jeg forbereder meg på smerten av en knytteneve i nesen, lyden som kommer når hodet treffer asfalten, spark i magen. Vi passerer, jeg prøver å ikke søke blikkontakt. Er i noen sekunder overbevist om at det var en mann utkledd som kvinne som gikk forbi meg. Ikke at det er så skummelt i seg selv, men jeg har sett Nattsøsteren av Unni Lindell på fjernsynet. Jeg fortsetter med hjertet i halsen.

Det er i undergangene det skjer. Under t-baneskinnene står gjengene og venter på uskyldige forbipasserende. Her ble Erlend i Berlinerpoplene banket opp og det er en klassisk scene fra ungdomsspenningsserier. Graffittien på veggen ber meg om å don’t hurry, be happy. Jeg er langt fra happy idet jeg først avventer situasjonen. Vurderer å gå på veien, men da kan jeg bli påkjørt og det er tross alt ikke kult å være død. Dessuten er det visst bra å se frykten sin i hvitøyet, er det ikke? Jeg piler gjennom og er ute på den andre siden. Ingen andre i sikte. Regnet blander seg ikke med blodet mitt, hodet mitt treffer aldri bakken.

Jeg tenker ut steder jeg kan flytte til hvor det er trygt uansett når på døgnet det er. Kanskje en liten bygd på vestlandet. Men der er det ingen som hører deg om du skriker om man bor langt unna andre. Jeg trenger naboer. Kanskje Tórshavn er byen for meg.

Da jeg nesten er oppe ved t-banen kommer det bredbente menn mot meg. Jeg kan ikke gå over veien for å gå på fortauet på andre siden, for det er en gangvei. Det er meg og de tre staute karene. Hadde jeg vært en chihuahua hadde jeg dødd av skrekk. Jeg tar beina på nakken, er helt sikker på at de to skritt bak meg kommer til å snu seg og banke dritten ut av meg. Jeg angrer på at jeg ikke tok med den skuddsikre vesten min. De fortsetter nedover mens jeg går oppover.

Igjen er jeg sikker på at noen er rett bak meg. Det er enda en gang bare skyggen min. Jeg snur meg for å se om det er neon andre mennesker rundt. Det er bare meg. Sikkert fordi alle drapsmennene har gjemt seg i buskene langs veien, klare til å hoppe på meg som flått.

Jeg kom meg helskinnet hjem. Jeg klarte det igjen!

Dagene går i ett, det er tross alt sommerferie. Jeg er kreativ om natten og sovner idet foreldrene mine står opp. Jeg vet ikke om det er den snudde døgnrytmen eller det at det er sommer eller det at det er ferie eller det at jeg er så forvirret for hva jeg skal gjøre med livet mitt, men jeg klarer ikke å skille fiksjon fra virkelighet lenger. Er faren til Johanne lidenskapelig opptatt av at det må bli en obligatorisk båtførerprøve? Gikk jeg virkelig glipp av en lønningspils? Fant jeg en halvtom pakke tamponger? Må jeg gå til Deichman og levere musikk jeg har lånt eller er det enda en uke til fristen går ut? Sa han at han savnet meg? Har jeg hatt en dyp samtale med Anna Ternheim? Har jeg ikke en gang hatt en plate av The Sounds? Jeg husker ikke hva jeg har fortalt mennesker og ikke, eller hvem jeg har fortalt hva til. Vil du høre om hva jeg gjorde på lørdag? Nei, det er tredje gang jeg forteller det, da så.

Og hvorfor, hvorfor får jeg déjà vuer idet jeg åpner kjøleskapet og ser jordbærsyltetøyet. Det er som om det sier: “Hei, Ingrid. Lenge siden, hvordan går det? Vi burde være mer sammen. Det var så bra forrige gang.” Jeg tør ikke spise syltetøy lenger. Fra nå av lever jeg på grønn pesto og ost.

Da jeg var liten kunne jeg ikke fordra hvit saus. Kanskje fordi vi alltid spiste det med fiskeboller og karri, noe jeg fortsatt ikke liker. Men så, det må ha vært for noen år siden fikk jeg skikkelig sansen for hvit saus, jeg vet ikke helt hvor det kom fra. Etter en stund kunne jeg lage det selv også. Jeg følte meg som kongen av verden og tenkte at det til og med er håp for husmoren i meg.

Vel, det har seg sånn at jeg skulle lage middag selv i dag. Det finnes få ting jeg syns er så trist som å lage mat til én person for så å fortære den alene og stirre tomt ut i luften. Det blir oftest til at jeg kjøper meg en pizza og ser på fjernsynet. Om jeg da ikke får med meg noen til å spise sammen med meg. Men alle vennene mine er enten i Trondheim eller på jobb, det er jo sommerferie, og på tv vises bare dritt, det er jo sommerferie. Stabburet har tydeligvis sluttet å produsere den ene pizzaen jeg liker, så jeg bestemte meg for å lage pasta. Og ja, den ene pastaretten jeg lager inneholder hvit saus, så da passet det egentlig bra.

Jeg gikk i gang, puttet baconet i ovnen, kokte opp vann og helte oppi hele posen med pasta (jeg ser nå at det kanskje ikke var så lurt, jeg var ikke så sulten) og begynte på den hvite sausen. Ettersom jeg tenkte at jeg var den kvinnelige versjonen av Jamie Oliver og for kul for kokebok, helte jeg oppi greit med smør, mel, ekstreme mengder gräddost og melk i kjelen. Etter å ha brukt nesten en liter melk (noe jeg igjen ser at ikke var så lurt av samme grunn) tenkte jeg at nå fikk det være nok hvit saus og jeg dekket fint på bordet og skulle fortære dette gode måltidet.

Alt smakte fortreffelig. Utenom den hvite sausen. Den smakte bare … rart. Så jeg spiste meg mett på oreokjeks i steden for. Bra jeg jobber sent i morgen så jeg kan spise middag der, jeg blir litt kvalm av for mye Oreo.

Da Harry Potter og de vises stein kom ut, gjorde jeg som alle andre og leste den. Det var bare det at som alle andre, så leste jeg den ikke i ett strekk og jeg slet meg gjennom den. Men som det mainstreambarnet jeg var, leste jeg den og de to neste. Så kom den fjerde boken og jeg bestemte jeg heller for å vente på filmene. Så det er det jeg gjør nå, avslører slutten for meg selv ved å lese om handlingen på Wikipedia og ser filmene. Harry Potter og føniksordenen så jeg i Frankrike, dubbet til fransk, bare for å følge enda mindre med.

Men i går var det premiere på Harry Potter og halvblodsprinsen, og jeg hadde billett. Fordi det bare skjer en gang i livet, og Blondinbella skrev en gang at har du mulighet til å gå på gallapremiere, så gjør du det. Vel, ingen gallapremiere, men det nærmeste jeg kommer. Halv ti ruslet jeg og og Tor-Arne, Johanne, Aleksandra med søsken og Linda – vi var et fint følge, fem med kostyme og to uten, opp til festningen. Og der var det kø! Noen hadde stått i kø siden klokken tre bare for å få plasser helt foran. Men selv om vi kom relativt sent, kapret vi oss fine plasser cirkus midt på.

Resten var bare fantastisk. Det var fakler, mennesker i kappe og god stemning, og en konferansier utenom det vanlige. Det mørket idet filmen begynte og etterhvert begynte det å lyne. Jeg, og en hel del andre, trodde det var funky spesialeffekter eller noe, men dette var real shit. Alt ble så eventyrlig og ekte, og da det ble skummelt måtte jeg gripe fatt i Tor-Arne og klemme ut litt skrekk. Og da Humlesnurr døde, åpnet himmelen over oss seg og regnet plasket ned. Kinn ble full av mascara både av tårer og mascara da. Og lynene kom enda nærmere. En gang lynte det så det ble lyst som dagen. Da ble til og med jeg litt redd. Veldig bra planlagt av Oslokino det der, altså.

Så da er det bare å vente og håpe på at neste premiere topper denne. Om det går an. Dette blir i alle fall noe å fortelle barnebarna.

Jeg er så innmari dårlig til å pakke. Tanken var å stå opp tidlig og være ferdig pakket klokken tolv. Jeg våknet halv ti, lå i sengen til halv ett før jeg var så sulten at jeg skalv. Etter å ha kastet i meg to brødskiver, var jeg fortsatt sulten, så jeg slang i meg to til. Det var dumt. Jeg slet etter første biten, men jeg stappet i meg en og trekvart brødskive før jeg nesten spydde. Det er vel det jeg har gjort i dag. Nå er klokken nesten to, jeg sitter her i undertøyet og nesten dør av stolthet fordi jeg har funnet to like sokker. Tenk det da, sånt skjer ikke ofte gitt.

Om fem timer går toget sørover. Sør og sør, fru Blom, vi setter kursen mot Russland og håper at det funker. Før det skal jeg kjøpe opp et fint lager av Red Bull så jeg ikke sovner på toget. (Har da ikke kjøpt soveplass for å sove!) Jeg skal ikke ende opp et guds forlatt sted i Sverige, jeg skal til Hultsfred. Hva skjer i Hultsfred? Gossip, Lars Winnerbäck, Franz Ferdinand og ikke minst, Regina Spektor! Jeg gleder meg så mye at jeg nesten dauer av glede.

Dagene i sommerferien går i ett. Jeg står opp, spiser Oreo til frokost. Kanskje bretter jeg litt origamifigurer. Kanskje jeg jobber litt og når noen spør når ølsalget stenger ser jeg dumt på dem og spør hvilken dag det er. Jeg sykler hjem mens svetten renner nedover tinningen min. Jeg finner en musserende vin på rommet mitt og stikker til parken for å grille. Der sitter jeg til natten er over og sykler hjem, gjennom gravlunden. I natt skremte jeg meg selv med spøkelseshistorier mens jeg syklet hjem, jeg døde nesten av skrekk. Men med melkesyre i bena og en puls på det som ikke er bra for en kom jeg meg da hjem.

Jeg liker dette livet.

Hei alle sammen. Ny blogg. Nye muligheter.