Noen ganger står det kake på pauserommet på jobben. Noen ganger er det godt, andre ganger er det vondt. Noen ganger dropper jeg å kjøpe lunsj og spiser bare muffins i steden for. Den siste tiden har det ligget noe enda bedre og ventet på at jeg skal ha pause: masse sjokolade! Haugevis av Nonstopmelkesjokolade. Første dagen spiste jeg ikke annet på åtte timer, etter noen dager var jeg blitt litt lei av den. Men jeg er så glad i gratis mat at jeg spiser den likevel. Hver gang jeg går for å fylle vann på flasken min, hver gang jeg går på do, hver gang jeg går for å hente noe i skapet mitt, går jeg og henter en stripe sjokolade.

Det er sånn at vi egentlig ikke får lov å spise mens vi jobber, så jeg prøver å spise så diskret som mulig. Men hver eneste gang jeg har tatt en litt for stor bit, kommer det en kunde. Så da sitter jeg der, med munnen full av sjokolade og prøver å spørre etter medlemskort. Derfor ligger ofte sjokoladebitene og venter en stund før jeg får spist dem. Og i går ventet de litt for lenge på meg.

Det er sånt jeg kommer på idet jeg skal sovne. Låste jeg døren? Hvor er bankkortet mitt? Jeg må bare høre på Regina Spektor før jeg sovner. Hvor er Hello Saferide-t-skjorten min? Jeg glemte å spise opp sjokoladen min. Jeg glemte den helt og alt blir så klart for øynene på meg. Hvordan jeg bare spiste en firkant for å spare de to resterende til senere på kvelden. Og hvordan jeg la igjen de to rutene da jeg var ferdig.

Det er få ting jeg angrer like mye på som at jeg ikke spiste opp maten min og hver gang jeg blir sulten tenker jeg at hadde jeg bare spist den siste biten, så hadde jeg vært mett ennå. Jeg husker en kjempegod kake i Portugal jeg måtte forlate halvveis, en tiramisu på danskebåten jeg ikke orket å spise opp fordi jeg ble så kvalm, og nå denne sjokoladen. Jeg kommer til å tenke på den hver eneste gang jeg er sugen på godis fra nå av. “Hadde jeg bare spist den opp, hadde jeg sikkert ikke vært sugen nå.”

Noen er avhengige av narkotika. Noen av alkohol. Noen er avhengige av Coca Cola. Det første de tenker på når de våkner og det siste før de sovner. Jeg tror jeg begynner å ane en viss avhengighet, jeg også. For lasagne.

I dag våknet jeg med hunger etter lasagne. “Må… ha… lasagne…” sa magen min om frokost. Jeg stagget det ved å spise litt kesam. Lasagne, kesam – det er jo nesten det samme prøvde jeg å innbille meg. Det syntes ikke magen min. Heldigvis, rett etter at jeg hadde mettet meg på kesam, sendte mamma melding for å spørre om jeg kom til middag. Og hva var menyen i dag? Lasagne. Jeg pustet lettet ut. Phew, alt ordner seg.

Men så skal mamma da lage denne lasagnen. “Eeh, Ingrid, vi har ikke nok lasagneplater…” Vi ble spisende lasagne i løs form i steden for, med pasta i steden for lasagneplater. Nesten like bra. Jeg mener, alt skal ned i samme mage, bare det smaker likt er det samme hva slags innpakning maten har. Magen min ble i alle fall sånn passe fornøyd. Men jeg vet at i morgen kommer det til å begynne på nytt. Bare at da skal jeg stå klar med en porsjon lasagne. Mmm, lasagne.

Man skulle tro at når jeg jobber i dagligvarehandel så får jeg et rikt og variert kosthold. “Får du ikke lyst til å lage mat da?” har jeg blitt spurt om. Nei, det får jeg ikke. Når mennesker kjøper mel, får jeg ikke lyst til å bake brød. Og når de kjøper egg, får jeg ikke lyst til å lage omelettt. Så når jeg har pause tenker ikke jeg at nå skal jeg jammen lage litt pestomarinert kyllingbryst med gul ris. Det eneste jeg får lyst på som jeg selger er ferdigprodukter, som brus og croissanter. Men ettersom jeg ikke har råd til smør på brødskiven for tiden, kjøper jeg heller billigere mat. Hva er billig? Mat fra ferskvaredisken. Hva er godt i ferskvaredisken? Fløtegratinerte poteter. I dag slo jeg også til med en baconkarbonade. (Da har jeg lært det, baconkarbonader smaker ikke så veldig godt. Det smaker … ikke helt bacon, ikke helt karbonade.)

Så dagenes magefyll blir noe som
- frokost: en stripe nonstopmelkesjokolade. Den gikk ut i januar, så den smaker litt funky, men sånn går det når jeg prioriterer sove > stå opp. Dessuten må jo noen spise den opp.
- lunsj: en hel del fløtegratinerte poteter og baconkarbonaden. Hjernen var mer sulten enn magen, så jeg kjøpte dobbelt så mye som jeg klarte å spise opp. At jeg aldri lærer.
- mellommåltider: en og en stripe av den funkysmakende nonstopsjokoladen.
- kveldsmat: müsli med vaniljekesam. Mest fordi jeg var så sulten i hodet og ikke i magen. Og litt fordi jeg trengte noe å gjøre. Skal sies at jeg kjøpte pakken med müsli på onsdag, og nå er den spist opp. Jeg har tydeligvis en sulten søster.
- nattmat: resten av de fløtegratinerte potetene og baconkarbonaden.
Og sånn har det vært de siste to ukene. Sjokolade og fløtegratinerte poteter.

I morgen skal jeg bli sunn. Jeg har tross alt en kjole å passe inn i.

Da jeg var liten kunne jeg ikke fordra hvit saus. Kanskje fordi vi alltid spiste det med fiskeboller og karri, noe jeg fortsatt ikke liker. Men så, det må ha vært for noen år siden fikk jeg skikkelig sansen for hvit saus, jeg vet ikke helt hvor det kom fra. Etter en stund kunne jeg lage det selv også. Jeg følte meg som kongen av verden og tenkte at det til og med er håp for husmoren i meg.

Vel, det har seg sånn at jeg skulle lage middag selv i dag. Det finnes få ting jeg syns er så trist som å lage mat til én person for så å fortære den alene og stirre tomt ut i luften. Det blir oftest til at jeg kjøper meg en pizza og ser på fjernsynet. Om jeg da ikke får med meg noen til å spise sammen med meg. Men alle vennene mine er enten i Trondheim eller på jobb, det er jo sommerferie, og på tv vises bare dritt, det er jo sommerferie. Stabburet har tydeligvis sluttet å produsere den ene pizzaen jeg liker, så jeg bestemte meg for å lage pasta. Og ja, den ene pastaretten jeg lager inneholder hvit saus, så da passet det egentlig bra.

Jeg gikk i gang, puttet baconet i ovnen, kokte opp vann og helte oppi hele posen med pasta (jeg ser nå at det kanskje ikke var så lurt, jeg var ikke så sulten) og begynte på den hvite sausen. Ettersom jeg tenkte at jeg var den kvinnelige versjonen av Jamie Oliver og for kul for kokebok, helte jeg oppi greit med smør, mel, ekstreme mengder gräddost og melk i kjelen. Etter å ha brukt nesten en liter melk (noe jeg igjen ser at ikke var så lurt av samme grunn) tenkte jeg at nå fikk det være nok hvit saus og jeg dekket fint på bordet og skulle fortære dette gode måltidet.

Alt smakte fortreffelig. Utenom den hvite sausen. Den smakte bare … rart. Så jeg spiste meg mett på oreokjeks i steden for. Bra jeg jobber sent i morgen så jeg kan spise middag der, jeg blir litt kvalm av for mye Oreo.