Jeg er veldig glad i å dusje og har gjort det til en greie at jeg må dusje hver morgen. Om jeg har forsovet meg tre timer og er for sen til jobb, så må jeg dusje først. Om jeg ikke får dusjet, får jeg ikke begynt dagen min. Noe som også har gjort at håret mitt ser helt tussete ut om det ikke vaskes hver dag.

Her om dagen skulle jeg dusje igjen. Men denne dagen, i en ny dusj. En funky dusj. For jeg er ikke hjemme på høstferie. (Men det kan jeg komme tilbake til.) I alle fall. Jeg ble utstyrt med et håndkle og ble forlatt på et bad med altfor mye varme i gulvet. (Jeg liker også varmekabler, men det er en fordel at det ikke føles som glødende kull.) So far, so good, motivasjonen var på topp, jeg er faktisk ganske flink til å få ut all shampoen av håret mitt. Jeg følte meg flott helt til jeg fikk øye på dusjen. Den er ikke så vanskelig å få øye på, ettersom den fyller omtrent 2/3 av baderomsalealet. For det er ikke en vanlig dusj. Det er ikke en dusj jeg er vant til med en ting å vri på for styrken på vannet og en annen for temperatur. Her er det tre ting å vri på, to dusjhoder og noen hull i veggen. Jaha, tenkte jeg. Da kommer det vel vann ut av alle samtidig da, blir spennende. Så ung, så naiv som jeg var.

Så der sto jeg med balsamflasken i hånden og måtte prøve meg frem. Vertsskapet hadde nemlig tenkt at det var såå lett at jeg ikke trengte en forklaring. Vel, jeg er ikke så teknisk av meg, og jeg blir stresset av ting jeg ikke kan. Jeg forbannet at jeg hadde lagt mobilen min i etasjen over, jeg tar alltid med mobilen når jeg skal dusje fordi jeg må vite hvor lang tid jeg bruker på hver aktivitet. (Jeg kler på meg på gjennomsnittlig syv minutter.)  Jeg turte ikke å rope ut om hjelp, jeg visste at den personen som jeg hørte ute på kjøkkenet var mormoren til vertsskapet. Og nevnte mormor er den skumleste jeg har møtt noengang. (Ikke at jeg hadde skjønt hva hun sa heller. Sunnmøring…) Jeg vred litt på det jeg tippet man skulle vri på for å få vann og vips kom det vann ut av veggen. Jeg vred på håndtaket under og vips, litt iskaldt vann ut av veggen. Jeg stod der og prøvde meg litt frem uten særlig hell, og det var like før jeg begynte å gråte og vurderte å vaske håret i vasken. Men jeg kunne ikke gi meg, skitten måtte av tenkte jeg, så jeg vred litt til og fikk varmt vann ut av … veggen. Jeg fortsatte å vri, men det kom bare vann ut av veggen. Dumme vegg. Dumme dusj. Så jeg ble stående inn mot veggen, vel vitende om at om man gjør et smart trylletriks ville det komme vann ut av dusjhodet som var over meg og ikke på høyde med midjen min.

Ble jeg ren? Tja. Fikk jeg instruksjoner for hvordan dusjen fungerte neste dag? Ja. Har jeg lært? Ja. Er jeg ren nå? Ja. Men den dusjen og jeg kommer aldri til å bli gode venner.

Da jeg bodde hjemme (herregud, det høres så rart ut) støvsugde jeg maks en gang per halvår. Ja, så gulvteppet skiftet farge, men virkelig, det var ikke så støvete. Rommet mitt her på internatet er fullt av hybelkaniner, og selv om vi vasker hver søndag, er de tilbake på tirsdag. Hvor kommer de fra? Er det en hybelkaninfabrikk under rommet vårt? Er det spøkelset som legger fra seg hybelkaniner om natten?

Alle sier at det er så lett å stemme. Du må bare huske sssj og alt skal gå greit.

Det er ikke lett å stemme. Man kan bare velge én lapp.

Kan ikke alle bare være venner?

Nå har jeg i alle fall stemt. Valgkampen får gå uten meg.

Jeg er der i livet at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Dette er den ene gangen i livet jeg er helt fri. Jeg har ikke noen lån, jeg har ikke noen jobb som holder meg igjen, jeg har ingen barn som venter hjemme, jeg har ingenting som holder meg igjen i Oslo. Jeg kan dra hvor enn jeg vil, en uke på strendene i Nice, en uke med kengeruer i Australia, en uke i pyramidene i Egypt. Jeg kan leve fra hånd til munn og ingenting kan stoppe meg. Og likevel, på søndag flytter jeg til Drammen.

I vinter var jeg så sikker på at det var det jeg ville. Et år i Drammen virket så bra. Perfekt. Jeg sendte inn en søknad til Samordna opptak hvor jeg søkte nanoteknologi og vetrinær, men glemte å sende inn omslagsarket. Det var ikke så farlig uansett, jeg skulle jo til Drammen. Så, hva skjer i Drammen?

Folkehøgskole. Egentlig har jeg hele tiden vært imot et år på folkehøgskole. Da var gikk i 9. klasse maste mamma om at når jeg var ferdig med videregående så burde (les: måtte) jeg gå på folkehøgskole med hest. Jeg ville ikke gå på folkehøgskole med hest, og motstanden ble etterhvert ren trass. Ikke gjør som mora di sier. Hvem er det som gjør det i en alder av 14 uansett?

Jeg ble større og ville dra et år til Frankrike og ta en årsenhet i Montpellier. Men fransken gikk til helvete og jeg så ikke helt hvordan jeg konkret skulle få bruk for den årsenheten. (Jeg har alltid planlagt livet mitt nøye minst syv år frem i tid og føler at jeg ikke har noe tid å miste. Hei på deg, biologiske klokke.) Så møtte jeg en søt gutt som sa at folkehøgskole var det beste han noen gang hadde gjort, og da han kysset meg på nesen var jeg solgt. Så jeg begynte å sjekke ut dette fenomenet “folkehøgskole”.

Det jeg syns er det største problemet med folkehøgskoler, bortsett fra at det er så mange og jeg vil gå på alle (hestelingen virker igjen fristende, det sammen med fortellerkunst, skrivekunst og sirkus), er at de fleste ligger langt unna sivilisasjonen. Nordfjordeid, Surnadal, Moelv… Jeg liker meg her jeg bor nå, ti minutter unna sentrum med to t-baner og tre busser i kvarteret. Men nå skal man jo ikke henge så mye i byen når man går på folkehøgskole, man skal jo være på internatet og være med alle de nye menneskene man har blitt kjent med!

Jeg liker ikke mennesker. Jeg kan godt være hyggelig og si hei til deg, men ikke så mye mer. Og det der å bli kjent med nye mennesker, å stille gode oppfølgingsspørsmål, det er ikke meg i det hele tatt. Dessuten blir jeg bare falsk av sånt. Mennesker som møter meg for første gang tror enten jeg er dum som et brød eller en overlegen bedreviter. Jeg er skikkelig dårlig på førsteinntrykk.

Dessuten er jeg redd for å ha valgt feil linje. Alle jeg har snakket med har bedt meg om å velge en linje jeg har lyst til å gå på fremfor en jeg “får bruk for”. (Hvor mye får man egentlig bruk for et år på folkehøgskole rent faglig?) Men jeg valgte journalistikk. Fordi det er det jeg vil bli. Og fordi jeg er redd for at det vil bli for trist å velge et år med hest for så å reise fra hesten etterpå. Jeg syns faktisk det er bedre å ikke ha opplevd noe noe fremfor å ha gjort det og savne det. Og om jeg hadde valgt hestelinje for så å kjøpe hesten, hva skulle jeg da gjort? Jeg kan liksom ikke dra med meg en hest rundt i verden heller, og jeg finnes ikke ansvarlig. Det er så vidt jeg husker å spise når andre ikke lager mat til meg til faste tider hver dag.

Så det ble journalistikk. På en kristen folkehøgskole. I Drammen. Jeg er ikke kristen mer enn at jeg konfirmerte meg og angret idet festen begynte. Jeg prøvde å finne Jesus i konfirmasjonstiden, men det virket heller som om vi falt lenger og lenger fra hverandre enn at vi fant hverandre. Og rådgiveren på skolen min sa at skolen i Drammen var den beste på sitt felt. Dessuten drar de på tur til Los Angeles. Så det ble Drammen fremfor en skole i Moelv som drar på tur til Grebbestad.

Alle vennene mine skal ta spennende studier på Bali, de drar til Trondheim for å leve livet, noen blir i Oslo for å gå på kunstskoler mens andre drar til London. Jeg drar til Drammen. Det er pinlig å fortelle, syns jeg. Jeg ble spurt en gang hva jeg skulle til høsten med tilleggssspørsmålet: “London, du også?” “Nei, Drammen her, gitt.”

Jeg kan jo bare dra hjem om jeg virkelig ikke liker det. Men hvor lenge venter man? Jeg pinte meg gjennom tre år på ungdomskole for så tre år på videregående hvor jeg virkelig ikke likte det, fordi jeg tenkte at “det blir nok bedre etterhvert”. Jeg vil ikke ha valgt feil enda en gang.

Jo mer jeg tenker på det, jo mer skeptisk blir jeg. For på den ene siden…

De jeg har møtt som har gått på folkehøgskole er virkelig ikke min type mennesker (les: sosiale retards til de grader). Alle sier at folkehøgskole er det beste året de har hatt, at de fant seg selv, at det var så fantastisk. Tenk om jeg er den ene personen som ikke passer inn. Noen må jo hate det, eller hva? Folkehøgskole er gjerne for dem som ikke vet hva de vil, men som ikke vil jobbe fulltid på Coop Mega (jeg skjønner dem godt). Men vet hva jeg vil: Jeg skal ta opp trehundre fag på Bjørknes og Sonans, dra et halvt år til New York, før jeg skal studere i Uppsala. Ett år på folkehøgskole er gjør veien til Uppsala ett år lenger. Jeg flytter til Drammen. Etter videregående drar til London, Bali, Trondheim, backpacker verden rundt, Santa Barbara. Jeg drar til … Drammen. Det er leirskole en gang til, bare at nå er det et helt år og ikke en uke. Leggetid klokken 23 på hverdager, du får ikke komme hjem beruset, det er faste tider for måltider og morgensamlinger. Dessuten koster det fletta. Er det verd hundre tusen?

Men likevel…

Folk som har gått på folkehøgskole har mindre studieavbrudd enn andre viser en dansk undersøkelse. Alle sier at folkehøgskole er det beste året de har hatt, at de fant seg selv, at det var så fantastisk. Det kan jo faktisk bli bra. Jeg får reise til Aserbajdsjan. Mens andre mennesker drar til Kanariøyene, Spania og Thailand, reiser jeg heller til Island, Færøyene og nå, Aserbajdsjan. Jeg får også reise til Los Angeles og jeg skal få “oppleve Hollywood bak kulissene, og møte mennesker som har skapt seg et i liv i denne utfordrende bransjen”. Det er ikke hverdagsmat for Mons! ”Det er aldri for sent å snue” har jeg lært av Trond-Viggo Torgersen. Jeg kan jo bare dra hjem om det virkelig ikke passer meg. Christian Valeur har gått der! Jeg liker å gå i helters fotspor.

Kan ikke noen bare fortelle meg om det kommer til å bli bra eller ikke? Jeg er så usikker, jeg er så skeptisk, og jeg forstår virkelig Parenting Never Ends. Akkurat nå føler jeg på meg at jeg kommer til å dra til Drammen, være der en uke, for så å dra hjem igjen. Og med denne innstillingen kommer det til å skje også, det er det verste. Jeg vil bare ha det fint!