Jeg smugtittet på oppgavene fem på ni. Arkene var bare stiftet sammen det øvre venstre hjørne. Jeg hadde håpet direktoratet slo til med et skjønnlitterært eksamenssett. Jeg hadde prøvd å tenke ut handlinger til noveller, men alle ideene hadde noen skrevet før meg, så det var kanskje like greit at direktoratet slo til med analyseoppgaver. Fem på ni hadde jeg lyst til å gå.

Det er greit å stryke en gang. Mange store forfattere var dårlige i norsk på skolen. Ibsen, for eksempel. Og han ble doktor i tillegg. Hva skal man egentlig med generell studiekompetanse uansett? Jeg kan bare gifte meg rikt. Fem på ni kom norsklærern min fra i fjor inn i klasserommet. Hun sa lykke til, og det var like før jeg begynte å gråte. Jeg ville slenge meg rundt halsen hennes og si at jeg ikke kom til å klare det.

Det er en teori om at kontinuasjonseksamen er lettere enn den ordinære eksamenen. Fordi det er elever som har strøket før. Kremen av de dårlige, samfunnets tapere. Men det føltes ikke så lett da jeg hadde smugtittet på oppgavene. Heldigvis hadde jeg oversett plakeoppgaven, jeg pustet lette ut og smilte til verden: “Ta utgangspunkt i to av tekstene i vedlegget og skriv et essay.” Det føltes litt som å gå i 8. klasse igjen. Valget var lett. Fordi jeg ikke turte å satse. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive en analyse. Stålsatt meg, vært helt bestemt på at jeg skulle skrive en analyse. Helt til jeg kom på at jeg har lurt meg unna alle analyseoppgaver siden 1. klasse. Kontinuasjonseksamen er ikke dagen for å prøve noe nytt. Det er ikke dagen for å være vill i nikkersen. Det er dagen for å skrive noe man vet man kan.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe ordentlig. Jeg har en million ideer til tekster jeg skal skrive, men ingen av dem blir noe mer. Det merket jeg da jeg satt der. Jeg satt pal i to timer. (På sidemålseksamen satt jeg pal i tre og en halv time, så det var egentlig ikke så lenge.) Bladde litt i Typisk Norsk-boken jeg hadde tatt med. Lo litt – inni meg – av Midtside-Sylfest. Spiste litt. (Jeg har alltid med ekstremt mye mat på eksamen, fordi jeg tror jeg kommer til å bli ekstremt sulten.) Tenkte litt. Skrev litt. Tok smertestillende. Gikk på do tre ganger per time. Tenkte på det norsklærern min hadde sagt om at sensorer sitter og retter tørre besvarelser på tørrere besvarelser, at de elsker når det kommer noe spicy. Det kan være jeg løy da jeg skrev at vi sang “What shall we do witth the drunken sailor” i 2. klasse. Men det vet ikke sensor.

Plutselig var jeg i gang å skrive om hvor positiv jeg er til språkdød. Domenetap var toppen. Hurra for at Sovjet presset frem russisk. U-hurra for de som boikotter Tine fordi det ikke lenger står “mjølk” på melkekartongene. Jeg var kanskje i overkant sarkastisk og hånlig, men om noen spør, så var det faktisk meningen. Det er mulig jeg brukte i overkant mange tankestreker og at jeg satte litt for mange ord i kursiv, men det er viktig å få frem de viktige poengene, ikke sant.

Egentlig lovte jeg å sende besvarelsen min rundt. Men jeg tør ikke. Tenk om noen ser noen feil, sier at det var for drøyt, kommenterer at alt bare er tull, at er er dårlig. Kanskje, når jeg får sensuren – og det tar visstnok kjempelang tid, og om jeg består. Jeg håper det gikk bra denne gangen.

(Jeg føler at jeg ikke har noe å leve for lenger.)

Noen ganger får jeg kjempeheftige menssmerter. Noen ganger får jeg skikkelig vondt fordi jeg har pms. Det er sånn at jeg ikke klarer å prate, jeg føler at hele verden forsvinner en liten stund mens det pågår. Og hver gang tenker jeg at det er det vondeste jeg har opplevd. Men det er ikke det. Det kan ikke være det.

Jeg hadde blindtarmbetennelse da jeg var sytten. Det kom på kvelden og jeg tenkte at det sikkert bare var noe jeg hadde spist. Så jeg slo meg til ro med at det bare var tarmgass. (Jeg elsker ordet tarmgass.) Jeg sov dårlig, drømte at det var blindtarmen, og da jeg våknet om morgenen sa jeg det til mamma og pappa. “Det er blindtarmen”, og pappa tok til å klemme på venstre side. Blindtarmen ligger på høyre side lærte jeg under valgkampen for to år siden. (Du vet, ungdomspolitikere er ikke veldig mye politikk, så der lærte jeg at jeg burde stemme til venstre, for der ligger hjertet. På høyresiden ligger ekle ting som blindtarmen og Frp.) Det var så vondt, jeg var så sliten og så sulten, for jeg fikk ikke lov å spise noe. “Om det virkelig er betennelse, burde du ikke få noe mer inn der, for da blir det enda verre,” sa damen på Legevakten. Prøv så å ta sytten urinprøver når du ikke har drukket eller spist på 18 timer. Til slutt sa jeg bare ja hver gang noen klemte på magen min, selv om det ikke gjorde vondt. Sulten gjorde mer vondt. De kom frem til at det enten var blindtarmen eller eggstokkene. Jeg håpet på blindtarmbetennelse, og det gjorde vel mamma og pappa også. Og på kvelden ble jeg endelig operert. Hadde jeg ikke fått interavenøs næring hadde jeg sikkert dødd før det.

Men nå, halvannet år senere, husker jeg ikke hvor vondt det gjorde, og tar meg selv i å tenke at “det var da ikke så vondt, menssmerter er så mye verre.” Nesten så jeg skulle ønske jeg kunne få en betennesle i blindtarmen en gang til, bare for å huske det.

Saann bortsett fra at jeg savner deg, saa har jeg det kjempebra. Jeg sender meldinger til moren din naar det er for ille. Drammen er veldig grei med meg. Byen er faktisk mer enn helt grei. De har Nille og Ica Maxi, Norli og Indiska. Alt jeg trenger. Og i helgen tror jeg at jeg skal paa Ikea for aa handle det jeg ikke har. Som nattbord. Skrivebordet mitt er allerede fullt av vaskepulver og toalettsaker.

De andre barna er veldig snille. Jeg har hilst paa altfor mange altfor mange ganger, men kan fortsatt ingen navn. Laerern min vet fortsatt ikke helt hva jeg heter heller, saa da er det ikke bare meg som sliter. Jeg bor paa rom som er dobbelt saa stort som de andres fordi det er tremannsrom, saa vi inviterer til teparty om kvelden. Jeg har brukt opp alle pengene mine paa oekologisk te. Ingen tar lunsjpengene mine, for vi har ikke lunsjpenger. Her betales alt med giro. Og kona til Greg er veldig grei. Greg hadde vist bilde av meg foer jeg begynte, saa hun kjente meg igjen foerste dagen da jeg trengte noen aa snakke med.

Ang. foerste skoledag. Ettersom det var ganske tidlig paa morgenen paa en soendag, ble det til at jeg soekte troest hos Simba som jeg regnet med var vaaken. (Aleks svarte ikke, for en overraskelse.) Men jeg turte nesten ikke aa lese svarene hennes fordi jeg var saa redd for aa begynne aa graate. (Tusen takk, Helene!) Jeg har aldri vaert saa redd som foerste skoledag, men det har heller aldri gaatt saa fort over. Er det et tegn paa at jeg begynner aa bli voksen? Datteren til Jorunn er forresten ikke som Jorunn i det hele tatt. Hun er grei, hun ogsaa. Alle er saa greie her. I natt fikk jeg ikke sove foer sent fordi jeg var saa glad i verden.

Jesus og jeg har det bare bra sammen. Laererne sier at de har kontakt med oven, saa naar vi skal gaa tur, slutter det aa regne. Det er ganske funky. I morgen skal vi ha valgt fordypningsfag. Dvs. ett fag vi skal ha på onsdager som enten kan stoette opp om linjefaget eller noe helt annet. Jeg har valgt et fag som heter “Gud i menneskets bilde” hvor man skal megafon om ingenting annet fungerer. Haaper bare det er flere enn meg som velger det. Jeg tror det blir bra. Laerern i det faget virker kjempekul. Han har speilpilotbriller og er svensk. Saa fra naa av er det Jesus og jeg.

Linjefagslaerern min ligner en blanding av Charterfeber-Svein og en laerer fra Hogwarts som jeg ikke husker navnet paa, men som ikke er Lupin. Han har store ambisjoner om at vi skal danke ut Drammens Tidende og Nrk. Jeg er ikke helt med paa den, men jeg skal i alle fall proeve saa godt jeg kan. Vi har begynt i dag med aa skulle skrive saker om kunstutstillingen vi var paa. Jeg proevde aa virke proff, saa proff man kan være med et kompaktkamera og en fin penn.

Jeg proever aa bli venn med de som har finest dialekter. Den ene av romkameratene mine kommer fra Aardal og den andre kommer fra Valdres, saa der er to i boks allerede. Saa proever jeg aa snakke saa mye som mulig med de fra Foerde og Lofoten. Jeg har sett en jente som gaar med elvebakkengensere, men hun forsvinner alltid foer jeg faar sagt hei til henne. Hun heter Marianne og gikk paa media. Han er forresten ikke Fossum 2.0 selv om han prater som ham. Eller kanskje han er det. Jeg tror ikke det.

Naa maa jeg rydde pulten min foer vi faar tebesoek igjen. Rart hvordan alt jeg tar paa blir rotete. Heldigvis passer romkameratene mine paa meg. Jeg finner aldri noekkelen til rommet vaart, men de vet alltid hvor jeg har lagt det fra meg. Jeg kommer til aa bli saa uselvstendig av dette aaret.

Haaper Kina er grei med deg. Bare gi meg et tidspunkt, saa staar jeg med flagg og venter paa deg paa Gardermoen.

Din Ingrid
for alltid

Ps. Det er en kjempekjekk jente her. Du burde komme paa besoek en gang.

Alle sier at det er så lett å stemme. Du må bare huske sssj og alt skal gå greit.

Det er ikke lett å stemme. Man kan bare velge én lapp.

Kan ikke alle bare være venner?

Nå har jeg i alle fall stemt. Valgkampen får gå uten meg.

Jeg hadde så dårlig tid, alltid hatt en plan for alt jeg skal gjøre. Først skulle jeg gjøre ferdig videregående, så skulle jeg ett år til Frankrike for så å begynne på en master i statsvitenskap i Trondheim og bli utenrikskorrespondent. Mellom alt dette skulle jeg finne meg en mann og få barn før jeg er 30. Etterhvert ombestemte jeg meg, jeg skulle heller på folkehøgskole. Jeg skulle heller ta matte på Bjørknes, jeg skulle heller dra et halvt år til Costa Rica og passe på skilpadder, jeg skulle heller til Uppsala. Jeg skulle ta en doktorgrad. Og det er det jeg har vendt meg til – at jeg må ha en langsiktig plan til enhver tid. Helt til Astrid sukket: “Herregud, Ingrid, du har så dårlig tid, du!”

Kanksje er det frykten for å ende opp alene som driver meg. Jeg er redd for å ikke etablere meg tidsnok. (Hallo, diamantbryllup.)

Jeg kjenner en gutt hvis plan var å være lykkelig. Jeg spør ham hva han skal med livet sitt. Kanskje han skal reise til Asia igjen, kanskje skal han reise til Sør-Amerika. Kanskje han skal han flytte hjem igjen til Sverige. “Men skal du ikke begynne å studere snart?” Det han vil er å leve et lykkelig liv. Jeg beundrer ham, hvordan han kunne være så rolig. Mens jeg stresser og legger planer, vet han bare hva han skal gjøre en uke frem i tid.

Kanskje kom det da jeg leste Spis, elsk, lev av Elisabeth Gilbert. Hun skilte seg fra mannen sin og dro fire måneder til Italia for å spise og lære seg italiensk. Fordi maten er så god og språket så vakkert. Så dro hun til India og bodde i en ashram for å meditere og vaske gulvet i tempelet. Til sist bodde hun fire måneder på Bali hos en medisinmann for å lære ham engelsk. Det var mens jeg leste at jeg skjønte det: Jeg har tid.

Det er så mye jeg vil gjøre. Jeg vil også reise jorden rundt, kanskje bo i en ashram for en stund. Bo i London, tjene til livets opphold ved å spille ukulele på gaten for så å bruke alle pengene på dop. Jeg kan ta opp tegneinteressen min igjen. Jeg kan lære meg å male akvareller. Jeg kan flytte til Paris, lære meg fransk igjen, leve på l’amour, baguetter og rosévin. Jeg vil gå på Westerdals, men kommer aldri til å søke fordi jeg er redd for avslag. Jeg vil bo i Bergen fordi de har så fin dialekt.

Det gikk ikke helt opp for meg før jeg snakket med Johanne i går. “Selv om du har en bachelorgrad, trenger ikke livet ditt være kjedelig.” Man må uansett tjene penger for å kunne leve, og man kan få bedre jobber om man har en utdannelse. Jeg skal drite i alle planene mine. Om noen spør hva jeg skal, skal jeg svare at jeg først skal på folkehøgskole, og så skal jeg ta det som det kommer. “Ta det som det kommer,” det høres bra ut. Jeg er ung, jeg er fri, jeg har masser av tid.

Da jeg var liten turte jeg ikke sove med lyset slukket. Ettersom insekter tiltrekkes av lyset (det er helt sykt, ha på mobilen din og krypene flyr inn vinduet på mindre enn et halvt minutt), våknet jeg hver morgen opp med en million småkryp på veggene mine. (Jeg spiste sikkert mange av dem også.) Jeg vet ikke om det var der jeg ble herdet, men jeg kan ikke huske å ha vært særlig redd for insekter og smådyr. Jeg liker ikke å ha saksedyr i sengen. Men i steden for å bli lammet av skrekk, river jeg heller av dynen og overmadrassen for å drepe dyret selv om klokken er halv fire om natten.

Jeg skjønner meg ikke helt på mennesker som syns kryp er skummelt. Det er en størrelsesforskjell her, og den er ganske stor (meg > lite dyr). Flyvende stankelben har en gift i seg som kan drepe mennesker (har jeg hørt), men de har ikke god nok snabel til å kunne forgifte et menneske. Hvorfor være redd for noe som ikke kan drepe en? Det er så mye annet å være redd for. (Ting jeg ikke tør å skrive engang, for da blir det mer ekte.) Det eneste jeg ikke liker er at de piler. Man ser dem, og plutselig er de borte. Inni kleshaugen, et sted på badet, i sengen. Man vet ikke hvor de er, bare at de er der, og jeg vil ikke våkne med most saksedyr i sengen.

Klokken er nå 02:45 og jeg er våken fordi jeg forbereder meg på å skifte sengetøy. (Jeg er skikkelig dårlig på det, så her må det forberedes i mange dager.) I sted gikk jeg for å vaske klær (som må også forberedes mentalt i noen uker) satt det en kjempestor bille på veggen min. Skal ikke overdrive nå, men den var sikkert like stor som hånden min. (Kanskje jeg overdrev en smule nå. Si halvannet saksedyr.) Hva skal jeg gjøre? Jeg vil ikke sove med den på rommet mitt, selv om den er på andre siden, og pappa sover, så han kan ikke drepe den for meg. Det er bare å drepe den selv. (En gang drepte jeg en humle og jeg har fortsatt dårlig samvittighet.) Så jeg tar en stor klump med dopapir og moser den før jeg slenger den i do. Det føles ikke så godt å ha drept et dyr (dårlig karma), men nå kan jeg kanskje (når vaskemaskinen er ferdig) få sovet trygt i natt.

Jeg har alltid tenkt at jeg må finne meg en mann fordi jeg ikke klarer å leve alene. Vel, jeg trenger en mann like mye som en fisk trenger sykkel. Ta den, du.

Du vet du har ødelagt et vennskap når den andre sletter deg fra Facebook.

Jeg har aldri skjønt hva man skal på et treningssenter. Hvorfor løpe på en tredemølle i et klamt lokale når man kan løpe i Guds frie natur? I dag satt jeg utenfor et treningssenter og ventet på at det skulle åpne. Glem alt jeg har sagt om treningssentre, og det jeg jeg sa om at jeg aldri skal klatre. I dag har jeg nemlig vært på klatrekurs. Skull’n trudd!

Søster er ivrig klatrer. Og da hun spurte om jeg ikke ville være med på kurs, tenkte jeg, som jeg alltid gjør, hvorfor ikke. Skal sies: Jeg har klatret før (les: “klatret”) i gymtimene på skolen. (Alt for å slippe å spille fotball.) Da har jeg syntes det var vært så skummelt at jeg ikke har kommet mer enn to meter over bakken. I dag var det ikke skummelt i det hele tatt. (Kødda, holdt på å dø da jeg ikke klarte å feste tauet i karabinkroken.) Jeg har lært å klatre med topptau, jeg har lært å falle, jeg har lært å holde igjen mennesker som faller. (Jeg vet ikke hva som er verst, å vite at du skal falle eller vite at du skal holde igjen noen som faller.) Og for første gang var det bare gøy, jeg nådde toppen, jeg holdt ikke på å besvime av skrekk, og av en eller annen merkelig grunn, kjentes det veldig godt. Nå skjønner jeg hvorfor mennesker gidder å trene, det er bekreftelsen på at du har klart noe. Selv en firer-rute er en fullført rute. Fra nå av vil jeg bare kalles Sporty Spice. Neida. (Joda. (Neida.))

Usj, det er bare adrenalinet som snakker. Nå stikker jeg og spiser pizza hos Johanne.

De kule barna har alltid en skade. “Nei, jeg kan ikke, jeg har en treningsskade.” Og så forteller de om den gangen de ble taklet på fotballbanen og kneskålen plutselig havnet på baksiden av leggen/løp på en elg. Jeg har alltid ønsket meg en kneskade, på samme måte som jeg ønsket å brekke håndleddet for gipsen, det høres/ser kult ut. Skadde barn er tøffe barn. Men de eneste skadene jeg har fått er hjernerystelser og vondt i halebenet. (Jeg gikk aldri til legen for å diagnostisere, men det tok et år før det ikke gjorde vondt lenger.) Jeg hadde senebetennelse i håndleddene i 10. klasse ford jeg strikket for mye. Det er heller ikke så jättehardcore å fortelle om. Jeg ville ha en treningsskade, og nå ser det ut som om mitt ønske går i oppfyllelse.

Jeg har jo begynt å joggge. På første turen fikk jeg litt vondt i anklene. På andre turen fikk jeg litt vondt i leggene. Fra tannlegen min har jeg lært at man må lide for skjønnheten. Så jeg tenkte at det sikkert ikke var så farlig. Smerte er vakkert. Men da jeg på å tredje turen vurderte jeg å legge meg ned og dø fordi jeg hadde så vondt i bena, tenkte jeg at jeg kanskje har ødelagt noe. Etter litt twitring og googling har jeg blitt fortalt at jeg muligens har benhinnebetennelse (noe som visstnok er vanskelig å bli kvitt), at muskelene mine har grodd fast i skjelettet, eller rett og slett belastningsskader fordi kroppen min ikke er vant til å … belastes.

Jeg vil ikke slutte å jogge nå, jeg har jo akkurat kommet inn i modus for det. Hva kan jeg gjøre i steden for? Svømming, sykling, klatring, ting som skjer i treningsstudio er uaktuelt.

Jeg vet ikke hva det er, men jeg er nominert til “Ms Twitter“. Stem på meg da, jeg liker å vinne! Her, her og her! Etter å ha sendt linken til noen venner på Facebook, ble jeg nesten sperret fra tjenesten på grunn av spam. Jeg liker ikke at Facebook leser chatloggene mine.

Er det bare jeg som syns rangeringen er litt rar? De som leder har typ 20 følgere. Hvordan får de det til?