Saann bortsett fra at jeg savner deg, saa har jeg det kjempebra. Jeg sender meldinger til moren din naar det er for ille. Drammen er veldig grei med meg. Byen er faktisk mer enn helt grei. De har Nille og Ica Maxi, Norli og Indiska. Alt jeg trenger. Og i helgen tror jeg at jeg skal paa Ikea for aa handle det jeg ikke har. Som nattbord. Skrivebordet mitt er allerede fullt av vaskepulver og toalettsaker.

De andre barna er veldig snille. Jeg har hilst paa altfor mange altfor mange ganger, men kan fortsatt ingen navn. Laerern min vet fortsatt ikke helt hva jeg heter heller, saa da er det ikke bare meg som sliter. Jeg bor paa rom som er dobbelt saa stort som de andres fordi det er tremannsrom, saa vi inviterer til teparty om kvelden. Jeg har brukt opp alle pengene mine paa oekologisk te. Ingen tar lunsjpengene mine, for vi har ikke lunsjpenger. Her betales alt med giro. Og kona til Greg er veldig grei. Greg hadde vist bilde av meg foer jeg begynte, saa hun kjente meg igjen foerste dagen da jeg trengte noen aa snakke med.

Ang. foerste skoledag. Ettersom det var ganske tidlig paa morgenen paa en soendag, ble det til at jeg soekte troest hos Simba som jeg regnet med var vaaken. (Aleks svarte ikke, for en overraskelse.) Men jeg turte nesten ikke aa lese svarene hennes fordi jeg var saa redd for aa begynne aa graate. (Tusen takk, Helene!) Jeg har aldri vaert saa redd som foerste skoledag, men det har heller aldri gaatt saa fort over. Er det et tegn paa at jeg begynner aa bli voksen? Datteren til Jorunn er forresten ikke som Jorunn i det hele tatt. Hun er grei, hun ogsaa. Alle er saa greie her. I natt fikk jeg ikke sove foer sent fordi jeg var saa glad i verden.

Jesus og jeg har det bare bra sammen. Laererne sier at de har kontakt med oven, saa naar vi skal gaa tur, slutter det aa regne. Det er ganske funky. I morgen skal vi ha valgt fordypningsfag. Dvs. ett fag vi skal ha på onsdager som enten kan stoette opp om linjefaget eller noe helt annet. Jeg har valgt et fag som heter “Gud i menneskets bilde” hvor man skal megafon om ingenting annet fungerer. Haaper bare det er flere enn meg som velger det. Jeg tror det blir bra. Laerern i det faget virker kjempekul. Han har speilpilotbriller og er svensk. Saa fra naa av er det Jesus og jeg.

Linjefagslaerern min ligner en blanding av Charterfeber-Svein og en laerer fra Hogwarts som jeg ikke husker navnet paa, men som ikke er Lupin. Han har store ambisjoner om at vi skal danke ut Drammens Tidende og Nrk. Jeg er ikke helt med paa den, men jeg skal i alle fall proeve saa godt jeg kan. Vi har begynt i dag med aa skulle skrive saker om kunstutstillingen vi var paa. Jeg proevde aa virke proff, saa proff man kan være med et kompaktkamera og en fin penn.

Jeg proever aa bli venn med de som har finest dialekter. Den ene av romkameratene mine kommer fra Aardal og den andre kommer fra Valdres, saa der er to i boks allerede. Saa proever jeg aa snakke saa mye som mulig med de fra Foerde og Lofoten. Jeg har sett en jente som gaar med elvebakkengensere, men hun forsvinner alltid foer jeg faar sagt hei til henne. Hun heter Marianne og gikk paa media. Han er forresten ikke Fossum 2.0 selv om han prater som ham. Eller kanskje han er det. Jeg tror ikke det.

Naa maa jeg rydde pulten min foer vi faar tebesoek igjen. Rart hvordan alt jeg tar paa blir rotete. Heldigvis passer romkameratene mine paa meg. Jeg finner aldri noekkelen til rommet vaart, men de vet alltid hvor jeg har lagt det fra meg. Jeg kommer til aa bli saa uselvstendig av dette aaret.

Haaper Kina er grei med deg. Bare gi meg et tidspunkt, saa staar jeg med flagg og venter paa deg paa Gardermoen.

Din Ingrid
for alltid

Ps. Det er en kjempekjekk jente her. Du burde komme paa besoek en gang.

Plutselig, ut av ingenting kom taaken og la seg over Tórshavn. Jeg har tilbragt kvelden med aa sitte og titte utover byen, og naa er utsikten borte. Det er saa merkelig hvor fort saant gaar! For litt siden kunne jeg se helt ut til havnen (ganske langt unna) og naa kan man saa vidt se nabohuset (ganske naerme). Det begynner aa gaa opp for meg at taaken ikke er noe man tuller med. I dag gikk vi en koselig tur over fjellet og langs med stien stod det varder, tett i tett. Jeg tenkte at her er det noen som har hatt lite aa gjoere, men naar jeg naa har sett hvor tykk og rask den faeriske taaken er, skjoenner jeg dem godt. Fritt for aa ikke staa midt i den faeriske fjellheimen i taaken og ikke vite hvor jeg skal gaa. Da er nok varder godt aa ha.

I morgen er siste hele dag her paa oeyene foer turen gaar hjemover via Koebenhavn, og jeg vet ikke om jeg skal vaere glad eller trist. Selv om jeg foeler at jeg har sett alt som er aa se, er det sikkert mye jeg har gaatt glipp av – og uendelig med familie jeg ikke kan plassere. Men det ser ut som om det gode vaeret begynner aa forsvinne, saa da kan det vaere like greit. Paa soendag er det meldt 21° og regn i Oslo, noe som ikke er saa mye bedre, men bare det ikke er 30° grader, saa skal jeg ikke klage!

I gaar kveld holdt jeg paa aa hoppe utfor en klippe da jeg kom paa at vi ikke drar hjem foer loerdag. Men i dag ser jeg lysere paa tilvaerelsen. Det er faktisk innfoedte som ser relativt normale ut i Tórshavn, jeg har kjoept en ny kjole og familien her er ikke saa eksentriske som jeg trodde. Selv om dagene er vanskelige aa fylle – selv om vi gjoer alt saa sakte vi kan, forsvinner de da ved aa sove en del. Jeg skjoenner ikke hva som er med meg, men jeg sover nesten hele tiden; om natten, naar vi kjoerer og i dag maatte jeg ta en liten hoeneblund foer middagsfesten ogsaa. Jommen sa jeg smoer.

Ang. middagsfest. Jeg spiste det jeg trodde var sjokoladekjeks til dessert. Det viste seg at det jeg trodde var sjokoladebiter, egentlig var rosiner. Jeg liker ikke rosiner og begynner aa graate om jeg spiser det fordi jeg syns det er saa ekkelt. Men jeg kunne ikke begynne aa grine med all familien rundt, saa jeg bet det i meg og spiste det jeg trodde var sjokolademoussekake med sjokoladekakebunn. Det var visst rosiner i den ogsaa. Selv om det er flere timer siden, er jeg fortsatt kvalm. Hvilke raringer var det som fant ut at aa toerke druer er godt? Det er ikke godt, det er kjempeekkelt!

I morgen skal vi paa det som visstnok er en veldig fin turrute opp til en kirke. Jeg har verken kondisjon eller musklulatur til noe som helst, saa jeg haaper noen sterke innfoedte kan baere meg over fjellene. Og at det ikke regner. Vaeret har nemlig normalisert seg litt i dag. Det er ikke lenger stekende sol, taaken har kommet innover oeyene. Mine firmenninger skulle egentlig kommet i formiddag fra Koebenhavn, men de fikk ikke landet paa flyplassen og maatte fylle på bensintanken paa Island. Etter noen timer paa Island proevde flyet igjen, men akk, for mye taake og naa er de i Haugesund hvor de maa tilbringe natten. Jeg er litt redd for at det samme skal skje naar vi skal hjem på loerdag. Jeg har ingen planer om aa starte et liv her. Selv om jeg ikke doer her, er likevel en uke nok.

I dag har vi gaatt en typisk faeroeisk tur: Fem kilometer, firehundre hoeydemeter, tre timer. Vi fikk hilst paa enda flere sauer, lundefugler og lomvi. Astrid og jeg fant ut at vi skulle sjekke ut utsikten på toppen ved aa bevege oss ut mot enden av klippene. Da holdt mamma paa aa doe av skrekk mens jeg holdt aa doe av latterkrampe. Ellers har jeg laert at den mest effektive/minst energikrevende/morsomste maaten aa komme seg ned en hei paa, er aa sette seg paa rumpa og ake nedover. Om man passer seg for all sauebaersjen er det helt ypperlig.

Det er fortsatt strålende sol, for tredje dagen paa rad, de innfoedte er i ekstase og bader i elven til langt på natt. Dette er visst noe som skjer en gang hvert tiende aar. Jeg blir bare mer og mer solbrent, selv om jeg smoerer meg. I dag tok jeg like saa godt solbrentheten til et nytt level: soleksem. I morgen stikker jeg rett paa apoteket. Om det finnes apotek her. Det er ikke som om shoppingmulighetene her bugner. I Vestmanna en mandag kveld (klokken syv) er det bare bensinstasjonen som er aapen. Restaurantene stengte klokken fem. Saa har jeg laert det ogsaa.

Jeg begynner aa lure paa om denne turen aldri skal ta slutt. Etter tre dager og en kveld foeler jeg at vi har sett det som gaar an aa se. Det er daler og gress, sauer og lokalbefolkning, grotter og bratte skrenter, smale veier og lite folk. Dette har Astrid sagt helt fra før turen startet, og det begynner aa gaa opp for meg ogsaa: En uke paa Faeroeyene er en seks og en halv dag for mye. Det er faktisk begrenset hvor mye det er aa se.

Ankom Faeroeyene i gaar kveld. Alle passasjerene klappet idet vi landet, og foerst tenkte jeg at det var saann charterklapping som man gjoer fordi man er full. Mer skjoente jeg da jeg saa at rullebanen endte i en innsjoe og bremsespor som kunne fortelle at det ikke alltid gaar like bra. Faeringene klappet ikke fordi de var fulle, men fordi de var overlykkelige over at de hadde overlevd enda en tur. Nesten saa jeg klappet litt selv.

Vaeret har vaert alle tiders siden vi kom, akkurat passe til å gaa i t-skjorte, akkurat slik jeg liker det. Faeringene skipper jobben for å loepe rundt halvnakne og bade i elvene sine, og kan henrykte fortelle at saa varmt har det aldri vaert her foer. De er overlykkelige, og veldig bleke. Dessuten ligner alle merkelig mye på min soester, hoeye kinnben og samme merkelige nesen. Disse faeringgene er veldig dominante skal sies. Selv etter fire generasjoner skinner de gjennom. Ikke verst, ikke verst.

Det er fryktelig mye sauer her. De sies saa om Island ogsaa, men der saa jeg to sauer. Her er de overalt. Og de kommer i flere farger. Noen er hvite. Noen er hvite og svarte. Noen er svarte. Og så er det noen som er brune, av baersj. Men alle er saa menneskesky at jeg ikke faar klappet noen av dem, de bare loeper sin vei om jeg naermer meg. Jeg har til og med proevd aa breke at jeg ikke er en fiende, men de tror tydeligvis ikke paa meg. Men bilder blir det. Masse sauebilder. Og ettersom alle i familien har hvert sitt kamera, faar vi fire bilder av alt.

Ellers har jeg ikke nett på telefonen min. Noen har funnet ut at jeg bare skal faa ringe etter nødanrop hele ferien. Saa om du eller noen andre skal ha tak i meg, er mail det beste. Jeg proever aa finne internett alle steder vi stopper, men ute i den faeriske villmarken har det vist seg at internettilgangen ikke er den beste. Men heldigvis er det internett på gjestehuset vi skal bo paa i to dager. Jeg tror jeg kan finne lykken her.

Naa sitter jeg paa baaten mot Koebenhavn! Det er helt greit. Masse braakete mennesker, barn som skal se paa snoehviten på Macen min, gamle damer som teller romnummerene hoeyt, ungdommer som venter paa kvelden saa de kan drikke seg drita. Dessuten er Kristin Clemet her! Jeg vurderte aa helle en oel over henne ved avgang, men jeg er faktisk mer voksen enn som saa. La meg bare faa si at noen har lagt seg ut etter ministerperioden!

I morgen ankommer vi Koebenhavn for aa dra videre til Faeroeyene senere paa dagen. Begynner aa bli litt skeptisk til hele oppholdet. Men saa kjoepte jeg meg to par solbriller, saa da maa alt bli bra. Jeg tror de brillene bringer lykke.

Over til noe helt annet: Det er nesten saa jeg elsker at laererne mine paa Elvebakken var saa sloeve. Jeg har faatt en million varsler om at jeg kom til aa faa nedsatt i orden fordi jeg har saa mye fravaer, men da jeg fikk kompetansebevis/vitnemaal/et ark med karakteter paa, var det jammen meg god i baade orden og oppfoersel. Takk for den, ilu alle sammen.

Okei, naa maa jeg bare gaa og legge meg foer denne baatturen tar helt av. Noen har kjoept en kjemoestor Homer-figur og gaar og baerer på den. Og naa gikk det en mor og datter forbi med samme haarsveis. Jeg doer litt inni meg av at jeg maa ta denne baaten tilbake igjen etterpaa. Alt er saa stygt her! Dessuten var biffen jeg fikk til middag kald. Har ikke sett en eneste kjekkas heller. God natt og farvel. Kanskje vi høres igjen. Kanskje ikke.