Saann bortsett fra at jeg savner deg, saa har jeg det kjempebra. Jeg sender meldinger til moren din naar det er for ille. Drammen er veldig grei med meg. Byen er faktisk mer enn helt grei. De har Nille og Ica Maxi, Norli og Indiska. Alt jeg trenger. Og i helgen tror jeg at jeg skal paa Ikea for aa handle det jeg ikke har. Som nattbord. Skrivebordet mitt er allerede fullt av vaskepulver og toalettsaker.

De andre barna er veldig snille. Jeg har hilst paa altfor mange altfor mange ganger, men kan fortsatt ingen navn. Laerern min vet fortsatt ikke helt hva jeg heter heller, saa da er det ikke bare meg som sliter. Jeg bor paa rom som er dobbelt saa stort som de andres fordi det er tremannsrom, saa vi inviterer til teparty om kvelden. Jeg har brukt opp alle pengene mine paa oekologisk te. Ingen tar lunsjpengene mine, for vi har ikke lunsjpenger. Her betales alt med giro. Og kona til Greg er veldig grei. Greg hadde vist bilde av meg foer jeg begynte, saa hun kjente meg igjen foerste dagen da jeg trengte noen aa snakke med.

Ang. foerste skoledag. Ettersom det var ganske tidlig paa morgenen paa en soendag, ble det til at jeg soekte troest hos Simba som jeg regnet med var vaaken. (Aleks svarte ikke, for en overraskelse.) Men jeg turte nesten ikke aa lese svarene hennes fordi jeg var saa redd for aa begynne aa graate. (Tusen takk, Helene!) Jeg har aldri vaert saa redd som foerste skoledag, men det har heller aldri gaatt saa fort over. Er det et tegn paa at jeg begynner aa bli voksen? Datteren til Jorunn er forresten ikke som Jorunn i det hele tatt. Hun er grei, hun ogsaa. Alle er saa greie her. I natt fikk jeg ikke sove foer sent fordi jeg var saa glad i verden.

Jesus og jeg har det bare bra sammen. Laererne sier at de har kontakt med oven, saa naar vi skal gaa tur, slutter det aa regne. Det er ganske funky. I morgen skal vi ha valgt fordypningsfag. Dvs. ett fag vi skal ha på onsdager som enten kan stoette opp om linjefaget eller noe helt annet. Jeg har valgt et fag som heter “Gud i menneskets bilde” hvor man skal megafon om ingenting annet fungerer. Haaper bare det er flere enn meg som velger det. Jeg tror det blir bra. Laerern i det faget virker kjempekul. Han har speilpilotbriller og er svensk. Saa fra naa av er det Jesus og jeg.

Linjefagslaerern min ligner en blanding av Charterfeber-Svein og en laerer fra Hogwarts som jeg ikke husker navnet paa, men som ikke er Lupin. Han har store ambisjoner om at vi skal danke ut Drammens Tidende og Nrk. Jeg er ikke helt med paa den, men jeg skal i alle fall proeve saa godt jeg kan. Vi har begynt i dag med aa skulle skrive saker om kunstutstillingen vi var paa. Jeg proevde aa virke proff, saa proff man kan være med et kompaktkamera og en fin penn.

Jeg proever aa bli venn med de som har finest dialekter. Den ene av romkameratene mine kommer fra Aardal og den andre kommer fra Valdres, saa der er to i boks allerede. Saa proever jeg aa snakke saa mye som mulig med de fra Foerde og Lofoten. Jeg har sett en jente som gaar med elvebakkengensere, men hun forsvinner alltid foer jeg faar sagt hei til henne. Hun heter Marianne og gikk paa media. Han er forresten ikke Fossum 2.0 selv om han prater som ham. Eller kanskje han er det. Jeg tror ikke det.

Naa maa jeg rydde pulten min foer vi faar tebesoek igjen. Rart hvordan alt jeg tar paa blir rotete. Heldigvis passer romkameratene mine paa meg. Jeg finner aldri noekkelen til rommet vaart, men de vet alltid hvor jeg har lagt det fra meg. Jeg kommer til aa bli saa uselvstendig av dette aaret.

Haaper Kina er grei med deg. Bare gi meg et tidspunkt, saa staar jeg med flagg og venter paa deg paa Gardermoen.

Din Ingrid
for alltid

Ps. Det er en kjempekjekk jente her. Du burde komme paa besoek en gang.

Da Harry Potter og de vises stein kom ut, gjorde jeg som alle andre og leste den. Det var bare det at som alle andre, så leste jeg den ikke i ett strekk og jeg slet meg gjennom den. Men som det mainstreambarnet jeg var, leste jeg den og de to neste. Så kom den fjerde boken og jeg bestemte jeg heller for å vente på filmene. Så det er det jeg gjør nå, avslører slutten for meg selv ved å lese om handlingen på Wikipedia og ser filmene. Harry Potter og føniksordenen så jeg i Frankrike, dubbet til fransk, bare for å følge enda mindre med.

Men i går var det premiere på Harry Potter og halvblodsprinsen, og jeg hadde billett. Fordi det bare skjer en gang i livet, og Blondinbella skrev en gang at har du mulighet til å gå på gallapremiere, så gjør du det. Vel, ingen gallapremiere, men det nærmeste jeg kommer. Halv ti ruslet jeg og og Tor-Arne, Johanne, Aleksandra med søsken og Linda – vi var et fint følge, fem med kostyme og to uten, opp til festningen. Og der var det kø! Noen hadde stått i kø siden klokken tre bare for å få plasser helt foran. Men selv om vi kom relativt sent, kapret vi oss fine plasser cirkus midt på.

Resten var bare fantastisk. Det var fakler, mennesker i kappe og god stemning, og en konferansier utenom det vanlige. Det mørket idet filmen begynte og etterhvert begynte det å lyne. Jeg, og en hel del andre, trodde det var funky spesialeffekter eller noe, men dette var real shit. Alt ble så eventyrlig og ekte, og da det ble skummelt måtte jeg gripe fatt i Tor-Arne og klemme ut litt skrekk. Og da Humlesnurr døde, åpnet himmelen over oss seg og regnet plasket ned. Kinn ble full av mascara både av tårer og mascara da. Og lynene kom enda nærmere. En gang lynte det så det ble lyst som dagen. Da ble til og med jeg litt redd. Veldig bra planlagt av Oslokino det der, altså.

Så da er det bare å vente og håpe på at neste premiere topper denne. Om det går an. Dette blir i alle fall noe å fortelle barnebarna.

For én uke minus en dag siden satte Aleks og jeg oss på toget. Jeg stilte mobilen inn på svensk og vi gjorde oss klare til å ta Sveriges tredje største festival med storm. Og dette er hva jeg lærte i løpet av en uke i Småland:

16 timers togreise er ganske lenge og man kan ikke sove i telt når det er sol ute.
Svensk festival erlik freakshow. Jeg har sett Picachu, en ku, en gutt kun i ført sko og et bittelite klede… Når den svenske moten kommer til Norge, går jeg ikke mann av huse.
Svensk kebab smaker kylling.
Det gjør ganske vondt å få et plekter slengt midt på kinnet.
Làngos er som en pizza, bare ustekt. Og festivalsvensker går mann av huse for denne retten. (Jeg skjønner ikke hvorfor, det virker kjempeekkelt.)
I Småland finnes det villsvin. Det er to dyr jeg er redd for: grevling og … villsvin. Selv om jeg satt på toget var jeg redd.
Hultsfred by står på hodet under festivalen. Restaurantene har festivalbuféer til en billig penge og lokalbefolkningen arrangerer loppemarkeder.
Lars Winnerbäck avslutter alltid med Kom Ihåg Mig. Han hadde tre konserter på Hultsfred og avsluttet alle sammen med den sangen.
Når man står helt fremst på en konsert er det viktig å ha tømt blæren først. Mye press, ikke sant.
Den russiske marinen bruker hvit og blåstripete trøyer som uniform, noe som kan forveksles med stereotypen av franskmenn. Ellers så er alle man tenker seg er typiske franskmenn egentlig russiske marinesoldatspioner. (Og nå er jeg også med på laget.)
Regn er teit.
Svensker går i gummistøvler uansett om det regner eller ikke.
Lars Winnerbäck har rødt hår. Det er Lars og jeg, liksom.
Svenske artister synger på svensk. Hvor mange norske populærmusikere synger på norsk? Veldig få. Men i Sverige er det drøssevis av svensksyngende artister.
Regina Spektor er fantastisk. Når hun fremfører Poor Little Rich Boy spiller hun piano med den ene hånden mens den andre hånden slår med en trommestikke samtidig som hun synger.
Det finnes et svensk band med en kjempesøt bassist. Og jeg husker ikke hva bandet heter. Men når jeg finner det ut, skal jeg finne ham. Og gifte meg med ham.
Det er tydeligvis helt normalt å ha med seg en sexdukke på festival.

Jeg er i alle fall trygt hjemme igjen og jeg akter å bruke resten av ferien på å ligge i den fantastiske sengen min i det fantastisk store rommet mitt som blir fantastisk varmt om natten. Ikke noe mer telt, ikke noe mer liggesår fordi underlaget er så tynt, men heller ikke noen flere søte bassister, ingen bra konserter å glede seg til, og ingen Aleks ved min side som puster høyt. Mulig det blir litt ensomt etterhvert.

Flyplasshotellet på Færøyene skulle ha femti kroner per time med internett de ga til meg. På danskebåten hadde jeg valget mellom å være trygg i lugaren min uten internett eller være vitne til freakshowet samtidig som jeg hadde nett. Valget var lett ettersom jeg tenkte at jeg skulle jo være hjemme hos internett om mindre enn ett døgn. Men hvor ble det av hetebølgen, det fine været og alle vennene mine? Det var ikke slik det skulle være å komme hjem. Det skulle ikke regne, rommet mitt skulle ikke være rotete, alle vennene mine skulle ikke være på Roskilde og at internett skulle i alle fall ikke hadde dødd i tordenværet. Jeg har brukt tiden siden jeg kom hjem på å kave rundt i skitne klær for å stappe like klær inn og ut av vaskemaskinen, dusjet og sovet. I dag listet jeg meg ut i gråværet på jakt etter gummistøvler. Strørrelse førtien, whoo! (Skal nevnes at jeg til vanlig er en trettisyver/trettiåtter.)

Hvor ironisk er det ikke at jeg ikke pakket opp regntøyet en eneste gang på Færøyene, mens det første jeg kjøper når jeg kommer hjem er gummistøvler fordi jeg skal til Småland? Det skulle vært omvendt! Ikke at det burde vært omvendt, men jeg tror virkelig at Morder Jord har feber når Færøyene har sol i mer enn tre timer i strekk. Jeg skal bare kjøpe økologiske produkter fra nå av!