Herregud, jeg har ikke sagt til noen hva jeg ønsker meg til jul, jeg har bare laget meg en liste helt for meg selv. Jeg er så dum. Men altså, hei pappa, hei mamma og hund, og hei søster. (Alle andre som også vil gi meg gaver.) Håper det ikke er for sent. Det er tross alt ti dager igjen.

(Ønskene er ikke rangert.)
- 30 mm til canonkameraet mitt. Hei aldrimersekstenhundreiso.
- tættis. Jeg har kjempelyst på en fingerstache à la Poirot og et armbrøst der hvor armen går over til bryst, fordi det er … armbrøst. (Om noen har funnet på den før, let me know!)
- Olympys P-E1 hvitt/beige. Fordi det er så fint. Og bittelite. Og hvitt. Herregud, hvor mange hvite speilreflekser fins det? Ingen, uten om P-E1. Meen 1) jeg har et canonkamera fra før, 2) det er def på bortkastede penger
- Lensbaby 3G (til Canon). Hei ubrukeligeobjektiver. Hei fintnavnpåobjektiv!
- Scrubs, alle sesongene. (De selger en scrubsboks på Elkjøp.)
- iPhone. Har en kjæreste med iPhone. Jeg lastet ned en (interaktiv) chihuahua som jeg kunne leke med, men han slettet den fordi jeg brukte mer tid på den enn på ham.
- noe med hagl. Jeg elsker hagl. Skulle gjerne spist hagl til frokost. Skulle gjerne hengt hagl på veggen. Skulle gjerne tilbragt all min tid for resten av livet med hagl. Skulle gjerne giftet meg med hagl så vi kunne laget små haglbarn så det kunne haglet enda mer. Det trenger ikke snø på julaften, hagl er enda bedre.

Og alltids, bøker, musikk og ting som er så upraktiske at jeg ikke vil kjøpe dem selv, men som er så praktiske at jeg likevel har bruk for dem.

Noen ganger står det kake på pauserommet på jobben. Noen ganger er det godt, andre ganger er det vondt. Noen ganger dropper jeg å kjøpe lunsj og spiser bare muffins i steden for. Den siste tiden har det ligget noe enda bedre og ventet på at jeg skal ha pause: masse sjokolade! Haugevis av Nonstopmelkesjokolade. Første dagen spiste jeg ikke annet på åtte timer, etter noen dager var jeg blitt litt lei av den. Men jeg er så glad i gratis mat at jeg spiser den likevel. Hver gang jeg går for å fylle vann på flasken min, hver gang jeg går på do, hver gang jeg går for å hente noe i skapet mitt, går jeg og henter en stripe sjokolade.

Det er sånn at vi egentlig ikke får lov å spise mens vi jobber, så jeg prøver å spise så diskret som mulig. Men hver eneste gang jeg har tatt en litt for stor bit, kommer det en kunde. Så da sitter jeg der, med munnen full av sjokolade og prøver å spørre etter medlemskort. Derfor ligger ofte sjokoladebitene og venter en stund før jeg får spist dem. Og i går ventet de litt for lenge på meg.

Det er sånt jeg kommer på idet jeg skal sovne. Låste jeg døren? Hvor er bankkortet mitt? Jeg må bare høre på Regina Spektor før jeg sovner. Hvor er Hello Saferide-t-skjorten min? Jeg glemte å spise opp sjokoladen min. Jeg glemte den helt og alt blir så klart for øynene på meg. Hvordan jeg bare spiste en firkant for å spare de to resterende til senere på kvelden. Og hvordan jeg la igjen de to rutene da jeg var ferdig.

Det er få ting jeg angrer like mye på som at jeg ikke spiste opp maten min og hver gang jeg blir sulten tenker jeg at hadde jeg bare spist den siste biten, så hadde jeg vært mett ennå. Jeg husker en kjempegod kake i Portugal jeg måtte forlate halvveis, en tiramisu på danskebåten jeg ikke orket å spise opp fordi jeg ble så kvalm, og nå denne sjokoladen. Jeg kommer til å tenke på den hver eneste gang jeg er sugen på godis fra nå av. “Hadde jeg bare spist den opp, hadde jeg sikkert ikke vært sugen nå.”

Det kilte i magen idet vi kjørte ned en bakke. Den var ikke bratt, men jeg var fullt opptatt med å se på stjernehimmelen. Det føltes som å kjøre berg-og-dalbane og jeg lo. Jeg frøs på fingrene, smøg dem ned i jakkelommene hans mens jeg klamret meg fast. Det føltes som om vi kjørte hundre kilometer i timen med motvind fra alle kanter. Det var så forfriskende og jeg prøvde å fylle hele meg med sunnmørsluft. Jeg hadde hull på kneet og en jakke jeg ikke fikk lukket igjen, noe jeg skjønte for sent at ikke var et sjakktrekk. Jeg var våt på føttene fordi jeg fikk all vannspruten fra sølepyttene vi kjørte gjennom. (Jeg tok igjen den gangen jeg kjørte.) Da vi hadde kjørt rundt halve øyen begynte det å regne. Jeg ble enda kaldere på kneet da regnet begynte å piske på oss. Det begynte å hagle og haglet prikken på hjelmene. Jeg lo enda mer, for jeg elsker hagl. Vi satt to stykker på en scooter og jeg har aldri vært så lykkelig som akkurat da.

Jeg smugtittet på oppgavene fem på ni. Arkene var bare stiftet sammen det øvre venstre hjørne. Jeg hadde håpet direktoratet slo til med et skjønnlitterært eksamenssett. Jeg hadde prøvd å tenke ut handlinger til noveller, men alle ideene hadde noen skrevet før meg, så det var kanskje like greit at direktoratet slo til med analyseoppgaver. Fem på ni hadde jeg lyst til å gå.

Det er greit å stryke en gang. Mange store forfattere var dårlige i norsk på skolen. Ibsen, for eksempel. Og han ble doktor i tillegg. Hva skal man egentlig med generell studiekompetanse uansett? Jeg kan bare gifte meg rikt. Fem på ni kom norsklærern min fra i fjor inn i klasserommet. Hun sa lykke til, og det var like før jeg begynte å gråte. Jeg ville slenge meg rundt halsen hennes og si at jeg ikke kom til å klare det.

Det er en teori om at kontinuasjonseksamen er lettere enn den ordinære eksamenen. Fordi det er elever som har strøket før. Kremen av de dårlige, samfunnets tapere. Men det føltes ikke så lett da jeg hadde smugtittet på oppgavene. Heldigvis hadde jeg oversett plakeoppgaven, jeg pustet lette ut og smilte til verden: “Ta utgangspunkt i to av tekstene i vedlegget og skriv et essay.” Det føltes litt som å gå i 8. klasse igjen. Valget var lett. Fordi jeg ikke turte å satse. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive en analyse. Stålsatt meg, vært helt bestemt på at jeg skulle skrive en analyse. Helt til jeg kom på at jeg har lurt meg unna alle analyseoppgaver siden 1. klasse. Kontinuasjonseksamen er ikke dagen for å prøve noe nytt. Det er ikke dagen for å være vill i nikkersen. Det er dagen for å skrive noe man vet man kan.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe ordentlig. Jeg har en million ideer til tekster jeg skal skrive, men ingen av dem blir noe mer. Det merket jeg da jeg satt der. Jeg satt pal i to timer. (På sidemålseksamen satt jeg pal i tre og en halv time, så det var egentlig ikke så lenge.) Bladde litt i Typisk Norsk-boken jeg hadde tatt med. Lo litt – inni meg – av Midtside-Sylfest. Spiste litt. (Jeg har alltid med ekstremt mye mat på eksamen, fordi jeg tror jeg kommer til å bli ekstremt sulten.) Tenkte litt. Skrev litt. Tok smertestillende. Gikk på do tre ganger per time. Tenkte på det norsklærern min hadde sagt om at sensorer sitter og retter tørre besvarelser på tørrere besvarelser, at de elsker når det kommer noe spicy. Det kan være jeg løy da jeg skrev at vi sang “What shall we do witth the drunken sailor” i 2. klasse. Men det vet ikke sensor.

Plutselig var jeg i gang å skrive om hvor positiv jeg er til språkdød. Domenetap var toppen. Hurra for at Sovjet presset frem russisk. U-hurra for de som boikotter Tine fordi det ikke lenger står “mjølk” på melkekartongene. Jeg var kanskje i overkant sarkastisk og hånlig, men om noen spør, så var det faktisk meningen. Det er mulig jeg brukte i overkant mange tankestreker og at jeg satte litt for mange ord i kursiv, men det er viktig å få frem de viktige poengene, ikke sant.

Egentlig lovte jeg å sende besvarelsen min rundt. Men jeg tør ikke. Tenk om noen ser noen feil, sier at det var for drøyt, kommenterer at alt bare er tull, at er er dårlig. Kanskje, når jeg får sensuren – og det tar visstnok kjempelang tid, og om jeg består. Jeg håper det gikk bra denne gangen.

(Jeg føler at jeg ikke har noe å leve for lenger.)

Jeg er veldig glad i å dusje og har gjort det til en greie at jeg må dusje hver morgen. Om jeg har forsovet meg tre timer og er for sen til jobb, så må jeg dusje først. Om jeg ikke får dusjet, får jeg ikke begynt dagen min. Noe som også har gjort at håret mitt ser helt tussete ut om det ikke vaskes hver dag.

Her om dagen skulle jeg dusje igjen. Men denne dagen, i en ny dusj. En funky dusj. For jeg er ikke hjemme på høstferie. (Men det kan jeg komme tilbake til.) I alle fall. Jeg ble utstyrt med et håndkle og ble forlatt på et bad med altfor mye varme i gulvet. (Jeg liker også varmekabler, men det er en fordel at det ikke føles som glødende kull.) So far, so good, motivasjonen var på topp, jeg er faktisk ganske flink til å få ut all shampoen av håret mitt. Jeg følte meg flott helt til jeg fikk øye på dusjen. Den er ikke så vanskelig å få øye på, ettersom den fyller omtrent 2/3 av baderomsalealet. For det er ikke en vanlig dusj. Det er ikke en dusj jeg er vant til med en ting å vri på for styrken på vannet og en annen for temperatur. Her er det tre ting å vri på, to dusjhoder og noen hull i veggen. Jaha, tenkte jeg. Da kommer det vel vann ut av alle samtidig da, blir spennende. Så ung, så naiv som jeg var.

Så der sto jeg med balsamflasken i hånden og måtte prøve meg frem. Vertsskapet hadde nemlig tenkt at det var såå lett at jeg ikke trengte en forklaring. Vel, jeg er ikke så teknisk av meg, og jeg blir stresset av ting jeg ikke kan. Jeg forbannet at jeg hadde lagt mobilen min i etasjen over, jeg tar alltid med mobilen når jeg skal dusje fordi jeg må vite hvor lang tid jeg bruker på hver aktivitet. (Jeg kler på meg på gjennomsnittlig syv minutter.)  Jeg turte ikke å rope ut om hjelp, jeg visste at den personen som jeg hørte ute på kjøkkenet var mormoren til vertsskapet. Og nevnte mormor er den skumleste jeg har møtt noengang. (Ikke at jeg hadde skjønt hva hun sa heller. Sunnmøring…) Jeg vred litt på det jeg tippet man skulle vri på for å få vann og vips kom det vann ut av veggen. Jeg vred på håndtaket under og vips, litt iskaldt vann ut av veggen. Jeg stod der og prøvde meg litt frem uten særlig hell, og det var like før jeg begynte å gråte og vurderte å vaske håret i vasken. Men jeg kunne ikke gi meg, skitten måtte av tenkte jeg, så jeg vred litt til og fikk varmt vann ut av … veggen. Jeg fortsatte å vri, men det kom bare vann ut av veggen. Dumme vegg. Dumme dusj. Så jeg ble stående inn mot veggen, vel vitende om at om man gjør et smart trylletriks ville det komme vann ut av dusjhodet som var over meg og ikke på høyde med midjen min.

Ble jeg ren? Tja. Fikk jeg instruksjoner for hvordan dusjen fungerte neste dag? Ja. Har jeg lært? Ja. Er jeg ren nå? Ja. Men den dusjen og jeg kommer aldri til å bli gode venner.

Da jeg bodde hjemme (herregud, det høres så rart ut) støvsugde jeg maks en gang per halvår. Ja, så gulvteppet skiftet farge, men virkelig, det var ikke så støvete. Rommet mitt her på internatet er fullt av hybelkaniner, og selv om vi vasker hver søndag, er de tilbake på tirsdag. Hvor kommer de fra? Er det en hybelkaninfabrikk under rommet vårt? Er det spøkelset som legger fra seg hybelkaniner om natten?

Saann bortsett fra at jeg savner deg, saa har jeg det kjempebra. Jeg sender meldinger til moren din naar det er for ille. Drammen er veldig grei med meg. Byen er faktisk mer enn helt grei. De har Nille og Ica Maxi, Norli og Indiska. Alt jeg trenger. Og i helgen tror jeg at jeg skal paa Ikea for aa handle det jeg ikke har. Som nattbord. Skrivebordet mitt er allerede fullt av vaskepulver og toalettsaker.

De andre barna er veldig snille. Jeg har hilst paa altfor mange altfor mange ganger, men kan fortsatt ingen navn. Laerern min vet fortsatt ikke helt hva jeg heter heller, saa da er det ikke bare meg som sliter. Jeg bor paa rom som er dobbelt saa stort som de andres fordi det er tremannsrom, saa vi inviterer til teparty om kvelden. Jeg har brukt opp alle pengene mine paa oekologisk te. Ingen tar lunsjpengene mine, for vi har ikke lunsjpenger. Her betales alt med giro. Og kona til Greg er veldig grei. Greg hadde vist bilde av meg foer jeg begynte, saa hun kjente meg igjen foerste dagen da jeg trengte noen aa snakke med.

Ang. foerste skoledag. Ettersom det var ganske tidlig paa morgenen paa en soendag, ble det til at jeg soekte troest hos Simba som jeg regnet med var vaaken. (Aleks svarte ikke, for en overraskelse.) Men jeg turte nesten ikke aa lese svarene hennes fordi jeg var saa redd for aa begynne aa graate. (Tusen takk, Helene!) Jeg har aldri vaert saa redd som foerste skoledag, men det har heller aldri gaatt saa fort over. Er det et tegn paa at jeg begynner aa bli voksen? Datteren til Jorunn er forresten ikke som Jorunn i det hele tatt. Hun er grei, hun ogsaa. Alle er saa greie her. I natt fikk jeg ikke sove foer sent fordi jeg var saa glad i verden.

Jesus og jeg har det bare bra sammen. Laererne sier at de har kontakt med oven, saa naar vi skal gaa tur, slutter det aa regne. Det er ganske funky. I morgen skal vi ha valgt fordypningsfag. Dvs. ett fag vi skal ha på onsdager som enten kan stoette opp om linjefaget eller noe helt annet. Jeg har valgt et fag som heter “Gud i menneskets bilde” hvor man skal megafon om ingenting annet fungerer. Haaper bare det er flere enn meg som velger det. Jeg tror det blir bra. Laerern i det faget virker kjempekul. Han har speilpilotbriller og er svensk. Saa fra naa av er det Jesus og jeg.

Linjefagslaerern min ligner en blanding av Charterfeber-Svein og en laerer fra Hogwarts som jeg ikke husker navnet paa, men som ikke er Lupin. Han har store ambisjoner om at vi skal danke ut Drammens Tidende og Nrk. Jeg er ikke helt med paa den, men jeg skal i alle fall proeve saa godt jeg kan. Vi har begynt i dag med aa skulle skrive saker om kunstutstillingen vi var paa. Jeg proevde aa virke proff, saa proff man kan være med et kompaktkamera og en fin penn.

Jeg proever aa bli venn med de som har finest dialekter. Den ene av romkameratene mine kommer fra Aardal og den andre kommer fra Valdres, saa der er to i boks allerede. Saa proever jeg aa snakke saa mye som mulig med de fra Foerde og Lofoten. Jeg har sett en jente som gaar med elvebakkengensere, men hun forsvinner alltid foer jeg faar sagt hei til henne. Hun heter Marianne og gikk paa media. Han er forresten ikke Fossum 2.0 selv om han prater som ham. Eller kanskje han er det. Jeg tror ikke det.

Naa maa jeg rydde pulten min foer vi faar tebesoek igjen. Rart hvordan alt jeg tar paa blir rotete. Heldigvis passer romkameratene mine paa meg. Jeg finner aldri noekkelen til rommet vaart, men de vet alltid hvor jeg har lagt det fra meg. Jeg kommer til aa bli saa uselvstendig av dette aaret.

Haaper Kina er grei med deg. Bare gi meg et tidspunkt, saa staar jeg med flagg og venter paa deg paa Gardermoen.

Din Ingrid
for alltid

Ps. Det er en kjempekjekk jente her. Du burde komme paa besoek en gang.

Da jeg var liten turte jeg ikke sove med lyset slukket. Ettersom insekter tiltrekkes av lyset (det er helt sykt, ha på mobilen din og krypene flyr inn vinduet på mindre enn et halvt minutt), våknet jeg hver morgen opp med en million småkryp på veggene mine. (Jeg spiste sikkert mange av dem også.) Jeg vet ikke om det var der jeg ble herdet, men jeg kan ikke huske å ha vært særlig redd for insekter og smådyr. Jeg liker ikke å ha saksedyr i sengen. Men i steden for å bli lammet av skrekk, river jeg heller av dynen og overmadrassen for å drepe dyret selv om klokken er halv fire om natten.

Jeg skjønner meg ikke helt på mennesker som syns kryp er skummelt. Det er en størrelsesforskjell her, og den er ganske stor (meg > lite dyr). Flyvende stankelben har en gift i seg som kan drepe mennesker (har jeg hørt), men de har ikke god nok snabel til å kunne forgifte et menneske. Hvorfor være redd for noe som ikke kan drepe en? Det er så mye annet å være redd for. (Ting jeg ikke tør å skrive engang, for da blir det mer ekte.) Det eneste jeg ikke liker er at de piler. Man ser dem, og plutselig er de borte. Inni kleshaugen, et sted på badet, i sengen. Man vet ikke hvor de er, bare at de er der, og jeg vil ikke våkne med most saksedyr i sengen.

Klokken er nå 02:45 og jeg er våken fordi jeg forbereder meg på å skifte sengetøy. (Jeg er skikkelig dårlig på det, så her må det forberedes i mange dager.) I sted gikk jeg for å vaske klær (som må også forberedes mentalt i noen uker) satt det en kjempestor bille på veggen min. Skal ikke overdrive nå, men den var sikkert like stor som hånden min. (Kanskje jeg overdrev en smule nå. Si halvannet saksedyr.) Hva skal jeg gjøre? Jeg vil ikke sove med den på rommet mitt, selv om den er på andre siden, og pappa sover, så han kan ikke drepe den for meg. Det er bare å drepe den selv. (En gang drepte jeg en humle og jeg har fortsatt dårlig samvittighet.) Så jeg tar en stor klump med dopapir og moser den før jeg slenger den i do. Det føles ikke så godt å ha drept et dyr (dårlig karma), men nå kan jeg kanskje (når vaskemaskinen er ferdig) få sovet trygt i natt.

Jeg har alltid tenkt at jeg må finne meg en mann fordi jeg ikke klarer å leve alene. Vel, jeg trenger en mann like mye som en fisk trenger sykkel. Ta den, du.

Det er veldig sjelden jeg føler meg redd når jeg går hjem om kveldene. Skal sies at jeg i 10. klasse var livredd for vampyrer og alltid måtte ringe noen når jeg gikk hjem fra t-banen. (Jeg så tre sesonger av Buffy det året.) Jeg har gått fryktløs fra Tøyen og hjem og jeg går heller hjem fra byen enn å ta en drosje. Jeg har aldri opplevd noe skummelt. Men det er en gang jeg er redd, og det er når jeg går hjem fra Maja.

Jeg er oppvokst på beste vestkant. Jeg har blitt oppdratt til å synes at østkanten er skummelt. På østkanten dreper de hverandre for gøy. På østkanten spiser de jenter som meg til frokost. Og Maja bor sammen med de verste.

Det hadde vært en koselig kveld. Vi hadde sett på sett på videoblogger og spist vafler, og jeg var ikke keen på å komme meg hjem i regnet. I tillegg sendte mamma meg en melding hvor hun sa at de la seg, så ingen pappa kunne hente meg. Det regnet ikke da jeg gikk hjemmefra i dag, så jeg var ikke så godt utrustet i en tynn cardigan og conversesko. Heldigvis er Maja så grei at jeg fikk låne en jakke. Og turen begynte.

Jeg vet ikke hvorfor jeg syns det er så skummelt. Mennesker dreper hverandre på vestkanten også. Jeg begynner å savne Færøyene. Der har det vært to drap de siste femogtyve årene og begge ble oppklart. Trygge, fine Færøyene. Men tilbake til østkanten: Idet jeg kommer ut av oppkjørselen hennes, kjører en bil forbi meg. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det går helt greit, men tankene om at jeg kommer til å bli partert kommer smygende. Bilen blinker inn til høyre foran meg og jeg har hjertet i halsen. Tenk om de stopper. De svinger til høyre og forsvinner.

For å virke kul har jeg ipoden på øret. På svært lavt nivå skal sies. Jeg hører skrittene mine bedre enn musikken, men det er ikke så farlig, jeg har hørt sangene før og vet hvordan de går. Jeg prøver å tenke ut det beste stedet å putte mobilen min. Tenk om noen tar vesken min. Tenk om jeg blir rundtstjålet. Tenk om jeg blir drept, da har jeg ikke så mye bruk for en mobiltelefon uansett. Det er like før jeg putter den i behåen.

En stund er jeg helt sikker på at noen er rett bak meg. Pulsen dunker i tinningen, jeg kaldsvetter på ryggen. Så ser jeg at det bare er skyggen min.

Jeg følger veien, tør ikke ta snarveien over et jorde. (Dessuten er det snegler der.) Det er en annen person på veien, og den beveger seg mot meg. Jeg svetter i hendene selv om det er kaldt ute og prøver å tenke positivt. Det går bra, det går bra, det går bra. Jeg forbereder meg på smerten av en knytteneve i nesen, lyden som kommer når hodet treffer asfalten, spark i magen. Vi passerer, jeg prøver å ikke søke blikkontakt. Er i noen sekunder overbevist om at det var en mann utkledd som kvinne som gikk forbi meg. Ikke at det er så skummelt i seg selv, men jeg har sett Nattsøsteren av Unni Lindell på fjernsynet. Jeg fortsetter med hjertet i halsen.

Det er i undergangene det skjer. Under t-baneskinnene står gjengene og venter på uskyldige forbipasserende. Her ble Erlend i Berlinerpoplene banket opp og det er en klassisk scene fra ungdomsspenningsserier. Graffittien på veggen ber meg om å don’t hurry, be happy. Jeg er langt fra happy idet jeg først avventer situasjonen. Vurderer å gå på veien, men da kan jeg bli påkjørt og det er tross alt ikke kult å være død. Dessuten er det visst bra å se frykten sin i hvitøyet, er det ikke? Jeg piler gjennom og er ute på den andre siden. Ingen andre i sikte. Regnet blander seg ikke med blodet mitt, hodet mitt treffer aldri bakken.

Jeg tenker ut steder jeg kan flytte til hvor det er trygt uansett når på døgnet det er. Kanskje en liten bygd på vestlandet. Men der er det ingen som hører deg om du skriker om man bor langt unna andre. Jeg trenger naboer. Kanskje Tórshavn er byen for meg.

Da jeg nesten er oppe ved t-banen kommer det bredbente menn mot meg. Jeg kan ikke gå over veien for å gå på fortauet på andre siden, for det er en gangvei. Det er meg og de tre staute karene. Hadde jeg vært en chihuahua hadde jeg dødd av skrekk. Jeg tar beina på nakken, er helt sikker på at de to skritt bak meg kommer til å snu seg og banke dritten ut av meg. Jeg angrer på at jeg ikke tok med den skuddsikre vesten min. De fortsetter nedover mens jeg går oppover.

Igjen er jeg sikker på at noen er rett bak meg. Det er enda en gang bare skyggen min. Jeg snur meg for å se om det er neon andre mennesker rundt. Det er bare meg. Sikkert fordi alle drapsmennene har gjemt seg i buskene langs veien, klare til å hoppe på meg som flått.

Jeg kom meg helskinnet hjem. Jeg klarte det igjen!

Jeg har aldri skjønt hva man skal på et treningssenter. Hvorfor løpe på en tredemølle i et klamt lokale når man kan løpe i Guds frie natur? I dag satt jeg utenfor et treningssenter og ventet på at det skulle åpne. Glem alt jeg har sagt om treningssentre, og det jeg jeg sa om at jeg aldri skal klatre. I dag har jeg nemlig vært på klatrekurs. Skull’n trudd!

Søster er ivrig klatrer. Og da hun spurte om jeg ikke ville være med på kurs, tenkte jeg, som jeg alltid gjør, hvorfor ikke. Skal sies: Jeg har klatret før (les: “klatret”) i gymtimene på skolen. (Alt for å slippe å spille fotball.) Da har jeg syntes det var vært så skummelt at jeg ikke har kommet mer enn to meter over bakken. I dag var det ikke skummelt i det hele tatt. (Kødda, holdt på å dø da jeg ikke klarte å feste tauet i karabinkroken.) Jeg har lært å klatre med topptau, jeg har lært å falle, jeg har lært å holde igjen mennesker som faller. (Jeg vet ikke hva som er verst, å vite at du skal falle eller vite at du skal holde igjen noen som faller.) Og for første gang var det bare gøy, jeg nådde toppen, jeg holdt ikke på å besvime av skrekk, og av en eller annen merkelig grunn, kjentes det veldig godt. Nå skjønner jeg hvorfor mennesker gidder å trene, det er bekreftelsen på at du har klart noe. Selv en firer-rute er en fullført rute. Fra nå av vil jeg bare kalles Sporty Spice. Neida. (Joda. (Neida.))

Usj, det er bare adrenalinet som snakker. Nå stikker jeg og spiser pizza hos Johanne.