Det kilte i magen idet vi kjørte ned en bakke. Den var ikke bratt, men jeg var fullt opptatt med å se på stjernehimmelen. Det føltes som å kjøre berg-og-dalbane og jeg lo. Jeg frøs på fingrene, smøg dem ned i jakkelommene hans mens jeg klamret meg fast. Det føltes som om vi kjørte hundre kilometer i timen med motvind fra alle kanter. Det var så forfriskende og jeg prøvde å fylle hele meg med sunnmørsluft. Jeg hadde hull på kneet og en jakke jeg ikke fikk lukket igjen, noe jeg skjønte for sent at ikke var et sjakktrekk. Jeg var våt på føttene fordi jeg fikk all vannspruten fra sølepyttene vi kjørte gjennom. (Jeg tok igjen den gangen jeg kjørte.) Da vi hadde kjørt rundt halve øyen begynte det å regne. Jeg ble enda kaldere på kneet da regnet begynte å piske på oss. Det begynte å hagle og haglet prikken på hjelmene. Jeg lo enda mer, for jeg elsker hagl. Vi satt to stykker på en scooter og jeg har aldri vært så lykkelig som akkurat da.