Herregud, jeg har ikke sagt til noen hva jeg ønsker meg til jul, jeg har bare laget meg en liste helt for meg selv. Jeg er så dum. Men altså, hei pappa, hei mamma og hund, og hei søster. (Alle andre som også vil gi meg gaver.) Håper det ikke er for sent. Det er tross alt ti dager igjen.

(Ønskene er ikke rangert.)
- 30 mm til canonkameraet mitt. Hei aldrimersekstenhundreiso.
- tættis. Jeg har kjempelyst på en fingerstache à la Poirot og et armbrøst der hvor armen går over til bryst, fordi det er … armbrøst. (Om noen har funnet på den før, let me know!)
- Olympys P-E1 hvitt/beige. Fordi det er så fint. Og bittelite. Og hvitt. Herregud, hvor mange hvite speilreflekser fins det? Ingen, uten om P-E1. Meen 1) jeg har et canonkamera fra før, 2) det er def på bortkastede penger
- Lensbaby 3G (til Canon). Hei ubrukeligeobjektiver. Hei fintnavnpåobjektiv!
- Scrubs, alle sesongene. (De selger en scrubsboks på Elkjøp.)
- iPhone. Har en kjæreste med iPhone. Jeg lastet ned en (interaktiv) chihuahua som jeg kunne leke med, men han slettet den fordi jeg brukte mer tid på den enn på ham.
- noe med hagl. Jeg elsker hagl. Skulle gjerne spist hagl til frokost. Skulle gjerne hengt hagl på veggen. Skulle gjerne tilbragt all min tid for resten av livet med hagl. Skulle gjerne giftet meg med hagl så vi kunne laget små haglbarn så det kunne haglet enda mer. Det trenger ikke snø på julaften, hagl er enda bedre.

Og alltids, bøker, musikk og ting som er så upraktiske at jeg ikke vil kjøpe dem selv, men som er så praktiske at jeg likevel har bruk for dem.

Her på skolen har jeg fått min egen posthylle. Mens andres hyller fylles med brev og pakker fra foreldre og besteforeldre, fylles mine med regninger på depositum for skoleturer. Det er ganske trist. Derfor søker jeg deg, vordende brevvenn, en person med leselig håndskrift. Og det er alt jeg krever av deg. (Fint om du har noe å skrive om også, men jeg er ikke kravstor.) Jeg er 19 år, bor for tiden i Drammen, har et mål om å bli bedre enn Drammens Tidende, er glad i bokstavrim, er glad i å gå turer i skog og mark, liker å kline sjokolade på tennene for så å smile, blir lett sjarmert, er ganske dårlig på smaltalk og syns det er kult å stemme blankt. Jeg kan love deg pent brevpapir.

Så, ta pennen fatt og send et brev til
Ingrid Cammermeyer
Danvik Folkehøgskole
Fagerlibakken 1
3046 Drammen

Svarer alle. <3

Da jeg var liten turte jeg ikke sove med lyset slukket. Ettersom insekter tiltrekkes av lyset (det er helt sykt, ha på mobilen din og krypene flyr inn vinduet på mindre enn et halvt minutt), våknet jeg hver morgen opp med en million småkryp på veggene mine. (Jeg spiste sikkert mange av dem også.) Jeg vet ikke om det var der jeg ble herdet, men jeg kan ikke huske å ha vært særlig redd for insekter og smådyr. Jeg liker ikke å ha saksedyr i sengen. Men i steden for å bli lammet av skrekk, river jeg heller av dynen og overmadrassen for å drepe dyret selv om klokken er halv fire om natten.

Jeg skjønner meg ikke helt på mennesker som syns kryp er skummelt. Det er en størrelsesforskjell her, og den er ganske stor (meg > lite dyr). Flyvende stankelben har en gift i seg som kan drepe mennesker (har jeg hørt), men de har ikke god nok snabel til å kunne forgifte et menneske. Hvorfor være redd for noe som ikke kan drepe en? Det er så mye annet å være redd for. (Ting jeg ikke tør å skrive engang, for da blir det mer ekte.) Det eneste jeg ikke liker er at de piler. Man ser dem, og plutselig er de borte. Inni kleshaugen, et sted på badet, i sengen. Man vet ikke hvor de er, bare at de er der, og jeg vil ikke våkne med most saksedyr i sengen.

Klokken er nå 02:45 og jeg er våken fordi jeg forbereder meg på å skifte sengetøy. (Jeg er skikkelig dårlig på det, så her må det forberedes i mange dager.) I sted gikk jeg for å vaske klær (som må også forberedes mentalt i noen uker) satt det en kjempestor bille på veggen min. Skal ikke overdrive nå, men den var sikkert like stor som hånden min. (Kanskje jeg overdrev en smule nå. Si halvannet saksedyr.) Hva skal jeg gjøre? Jeg vil ikke sove med den på rommet mitt, selv om den er på andre siden, og pappa sover, så han kan ikke drepe den for meg. Det er bare å drepe den selv. (En gang drepte jeg en humle og jeg har fortsatt dårlig samvittighet.) Så jeg tar en stor klump med dopapir og moser den før jeg slenger den i do. Det føles ikke så godt å ha drept et dyr (dårlig karma), men nå kan jeg kanskje (når vaskemaskinen er ferdig) få sovet trygt i natt.

Jeg har alltid tenkt at jeg må finne meg en mann fordi jeg ikke klarer å leve alene. Vel, jeg trenger en mann like mye som en fisk trenger sykkel. Ta den, du.

Jeg har aldri skjønt hva man skal på et treningssenter. Hvorfor løpe på en tredemølle i et klamt lokale når man kan løpe i Guds frie natur? I dag satt jeg utenfor et treningssenter og ventet på at det skulle åpne. Glem alt jeg har sagt om treningssentre, og det jeg jeg sa om at jeg aldri skal klatre. I dag har jeg nemlig vært på klatrekurs. Skull’n trudd!

Søster er ivrig klatrer. Og da hun spurte om jeg ikke ville være med på kurs, tenkte jeg, som jeg alltid gjør, hvorfor ikke. Skal sies: Jeg har klatret før (les: “klatret”) i gymtimene på skolen. (Alt for å slippe å spille fotball.) Da har jeg syntes det var vært så skummelt at jeg ikke har kommet mer enn to meter over bakken. I dag var det ikke skummelt i det hele tatt. (Kødda, holdt på å dø da jeg ikke klarte å feste tauet i karabinkroken.) Jeg har lært å klatre med topptau, jeg har lært å falle, jeg har lært å holde igjen mennesker som faller. (Jeg vet ikke hva som er verst, å vite at du skal falle eller vite at du skal holde igjen noen som faller.) Og for første gang var det bare gøy, jeg nådde toppen, jeg holdt ikke på å besvime av skrekk, og av en eller annen merkelig grunn, kjentes det veldig godt. Nå skjønner jeg hvorfor mennesker gidder å trene, det er bekreftelsen på at du har klart noe. Selv en firer-rute er en fullført rute. Fra nå av vil jeg bare kalles Sporty Spice. Neida. (Joda. (Neida.))

Usj, det er bare adrenalinet som snakker. Nå stikker jeg og spiser pizza hos Johanne.

Når man går på skolen finner man fort sin plass i hirarkiet i miljøet. Det er de kule barna, de teite barna, de smarte barna og de dumme barna, og så får man ta det derifra. Da jeg gikk i klassen var jeg den som sugde i gym. Det var min plass, å være dårligst i alt. Ikke at jeg prøvde veldig hardt i gymtimene heller, men jeg liker ikke å bli svett, så jeg travet alltid ut av gymsalen helt fresh. Men da vi skulle løpe coopern i vår tenkte jeg at jeg ikke gidder å gå ut av videregående med 3 i gym. Den karakteren teller jo like mye som alle de andre karakterene mine. Så jeg startet friskt og trodde jeg skulle dø etter en runde. Men så, plutselig hadde jeg løpt forbi en av de andre og så en gang til og jeg var ikke dårligst lenger.

Etter den store bragden å overleve coopertesten har jeg tenkt at jeg ikke er så elendig som jeg trodde. Så hvorfor skal jeg da gidde å trene? Jeg kan om jeg vil, det er alt jeg har trengt til nå.

Men så, etter å ha sovet lite en hel uke tenkte jeg en natt at det hadde vært fint å gjøre noe om morgenen, det er gjerne da jeg begynner å duppe av. Så hvorfor ikke jogge en tur? Jeg nevnte det for en kamerat at jeg skulle gjøre det, så jeg turte ikke å feige ut da jeg begynte å tenke at det kanskje ikke var en så god idé likevel. Tenk om jeg kom til å død på veien! Men klokken ti på syv tok jeg på meg joggeskoene og la ut på ferden opp mot Hovseter. Det er den veien jeg kjenner færrest, jeg vil helst ikke møte på noen. (Okei, det er opp mot gardeleiren også.)

Det er betydelig mye vanskeligere å gidde å løpe når det ikke er noen som heier på en. Ingen som ropte “18 runder!” eller at det bare var tre minutter igjen. Så jeg løp fra lyktestolpe til lyktestolpe, og om jeg ikke måtte kaste opp så løp jeg til en lyktestolpe til. Jeg hadde blodsmak i munnen da jeg kom opp til Røa og der snudde jeg og løp nedover igjen. Vel, jeg gikk masse også. Jeg tror kroppen prøvde å si noe med den blodsmaken og kvalmefølelsen jeg fikk underveis.

Dagen etter var jeg så støl. Jeg gikk smått foroverbøyd og beina mine verket. Men hva er det som hjelper mot støle muskler? Å gjøre det samme en gang til. Så i dag, to dager senere, løp jeg opp igjen. Og jeg, jeg som er så lat at jeg ikke gidder å gå fra stuen og ned på rommet mitt for å finne smertestillende, så jeg sitter heller og har vondt. Kanskje det er en livsstilsomveltning. Kanskje ikke. Jeg vet bare at det er skikkelig teit å jogge to ganger for så å slutte, da har jeg i alle fall ikke fått noe ut av det, annet enn smerte. Nå må jeg jo bare fortsette.

Planen om å bare være i sengen min resten av sommeren ble litt kjedelig i lengden. Så da Johanne bestemte at vi skulle møtes i dag, var jeg ikke vanskelig å be. Det er tross alt sommer, det er varmt og det er fête nationale française. Jeg feire med fransk vin, crêpes og stjerneskudd. Og for anledningen kledd i blått, hvitt og rødt. For å komme i rett stemning skummer jeg gjennom franske wikipediaartikler og ser på bilder av raketter. Raketter, aah!