Noen dager er det god middag på skolen. Som i går, hvor vi fikk pannekaker. Andre dager er det ikke så god middag. Som i dag, hvor det var kokt torsk. Da er ingenting bedre enn å sette seg på toget hjem til ‘a mor. Jeg fikk rød fisk, bakt potet, løk, salat og rømme med is til dessert. Det som egentlig bare skulle være en svipptur hjemom for å hente pass har plutselig blitt en langdryg tur. For hva er vel bedre enn å komme hjem? Hjem, kjære hjem.

Det tok ikke lang tid før jeg kalte skolen for “hjem”. Oslo var så langt unna, så last-year, Drammen var der jeg bodde og var hjemme. Men i kveld kom jeg hjem, hjem til hjemmet, hjem til Oslo, for første gang.

En mor med varme klemmer og bilder, en superhund som spiser fluer og en far som kunne finne passet mitt. Jeg ville aldri dra igjen. Men jeg dro tilbake til Drammen. Så kan jeg glede meg til jeg skal dra hjem neste gang.

Det kilte i magen idet vi kjørte ned en bakke. Den var ikke bratt, men jeg var fullt opptatt med å se på stjernehimmelen. Det føltes som å kjøre berg-og-dalbane og jeg lo. Jeg frøs på fingrene, smøg dem ned i jakkelommene hans mens jeg klamret meg fast. Det føltes som om vi kjørte hundre kilometer i timen med motvind fra alle kanter. Det var så forfriskende og jeg prøvde å fylle hele meg med sunnmørsluft. Jeg hadde hull på kneet og en jakke jeg ikke fikk lukket igjen, noe jeg skjønte for sent at ikke var et sjakktrekk. Jeg var våt på føttene fordi jeg fikk all vannspruten fra sølepyttene vi kjørte gjennom. (Jeg tok igjen den gangen jeg kjørte.) Da vi hadde kjørt rundt halve øyen begynte det å regne. Jeg ble enda kaldere på kneet da regnet begynte å piske på oss. Det begynte å hagle og haglet prikken på hjelmene. Jeg lo enda mer, for jeg elsker hagl. Vi satt to stykker på en scooter og jeg har aldri vært så lykkelig som akkurat da.

Jeg smugtittet på oppgavene fem på ni. Arkene var bare stiftet sammen det øvre venstre hjørne. Jeg hadde håpet direktoratet slo til med et skjønnlitterært eksamenssett. Jeg hadde prøvd å tenke ut handlinger til noveller, men alle ideene hadde noen skrevet før meg, så det var kanskje like greit at direktoratet slo til med analyseoppgaver. Fem på ni hadde jeg lyst til å gå.

Det er greit å stryke en gang. Mange store forfattere var dårlige i norsk på skolen. Ibsen, for eksempel. Og han ble doktor i tillegg. Hva skal man egentlig med generell studiekompetanse uansett? Jeg kan bare gifte meg rikt. Fem på ni kom norsklærern min fra i fjor inn i klasserommet. Hun sa lykke til, og det var like før jeg begynte å gråte. Jeg ville slenge meg rundt halsen hennes og si at jeg ikke kom til å klare det.

Det er en teori om at kontinuasjonseksamen er lettere enn den ordinære eksamenen. Fordi det er elever som har strøket før. Kremen av de dårlige, samfunnets tapere. Men det føltes ikke så lett da jeg hadde smugtittet på oppgavene. Heldigvis hadde jeg oversett plakeoppgaven, jeg pustet lette ut og smilte til verden: “Ta utgangspunkt i to av tekstene i vedlegget og skriv et essay.” Det føltes litt som å gå i 8. klasse igjen. Valget var lett. Fordi jeg ikke turte å satse. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive en analyse. Stålsatt meg, vært helt bestemt på at jeg skulle skrive en analyse. Helt til jeg kom på at jeg har lurt meg unna alle analyseoppgaver siden 1. klasse. Kontinuasjonseksamen er ikke dagen for å prøve noe nytt. Det er ikke dagen for å være vill i nikkersen. Det er dagen for å skrive noe man vet man kan.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe ordentlig. Jeg har en million ideer til tekster jeg skal skrive, men ingen av dem blir noe mer. Det merket jeg da jeg satt der. Jeg satt pal i to timer. (På sidemålseksamen satt jeg pal i tre og en halv time, så det var egentlig ikke så lenge.) Bladde litt i Typisk Norsk-boken jeg hadde tatt med. Lo litt – inni meg – av Midtside-Sylfest. Spiste litt. (Jeg har alltid med ekstremt mye mat på eksamen, fordi jeg tror jeg kommer til å bli ekstremt sulten.) Tenkte litt. Skrev litt. Tok smertestillende. Gikk på do tre ganger per time. Tenkte på det norsklærern min hadde sagt om at sensorer sitter og retter tørre besvarelser på tørrere besvarelser, at de elsker når det kommer noe spicy. Det kan være jeg løy da jeg skrev at vi sang “What shall we do witth the drunken sailor” i 2. klasse. Men det vet ikke sensor.

Plutselig var jeg i gang å skrive om hvor positiv jeg er til språkdød. Domenetap var toppen. Hurra for at Sovjet presset frem russisk. U-hurra for de som boikotter Tine fordi det ikke lenger står “mjølk” på melkekartongene. Jeg var kanskje i overkant sarkastisk og hånlig, men om noen spør, så var det faktisk meningen. Det er mulig jeg brukte i overkant mange tankestreker og at jeg satte litt for mange ord i kursiv, men det er viktig å få frem de viktige poengene, ikke sant.

Egentlig lovte jeg å sende besvarelsen min rundt. Men jeg tør ikke. Tenk om noen ser noen feil, sier at det var for drøyt, kommenterer at alt bare er tull, at er er dårlig. Kanskje, når jeg får sensuren – og det tar visstnok kjempelang tid, og om jeg består. Jeg håper det gikk bra denne gangen.

(Jeg føler at jeg ikke har noe å leve for lenger.)

Hva er best, pulver eller tabletter? Vi leker ikke at vi kjøper vaskemiddel.

Alle sier at det er så lett å stemme. Du må bare huske sssj og alt skal gå greit.

Det er ikke lett å stemme. Man kan bare velge én lapp.

Kan ikke alle bare være venner?

Nå har jeg i alle fall stemt. Valgkampen får gå uten meg.

Jeg hadde så dårlig tid, alltid hatt en plan for alt jeg skal gjøre. Først skulle jeg gjøre ferdig videregående, så skulle jeg ett år til Frankrike for så å begynne på en master i statsvitenskap i Trondheim og bli utenrikskorrespondent. Mellom alt dette skulle jeg finne meg en mann og få barn før jeg er 30. Etterhvert ombestemte jeg meg, jeg skulle heller på folkehøgskole. Jeg skulle heller ta matte på Bjørknes, jeg skulle heller dra et halvt år til Costa Rica og passe på skilpadder, jeg skulle heller til Uppsala. Jeg skulle ta en doktorgrad. Og det er det jeg har vendt meg til – at jeg må ha en langsiktig plan til enhver tid. Helt til Astrid sukket: “Herregud, Ingrid, du har så dårlig tid, du!”

Kanksje er det frykten for å ende opp alene som driver meg. Jeg er redd for å ikke etablere meg tidsnok. (Hallo, diamantbryllup.)

Jeg kjenner en gutt hvis plan var å være lykkelig. Jeg spør ham hva han skal med livet sitt. Kanskje han skal reise til Asia igjen, kanskje skal han reise til Sør-Amerika. Kanskje han skal han flytte hjem igjen til Sverige. “Men skal du ikke begynne å studere snart?” Det han vil er å leve et lykkelig liv. Jeg beundrer ham, hvordan han kunne være så rolig. Mens jeg stresser og legger planer, vet han bare hva han skal gjøre en uke frem i tid.

Kanskje kom det da jeg leste Spis, elsk, lev av Elisabeth Gilbert. Hun skilte seg fra mannen sin og dro fire måneder til Italia for å spise og lære seg italiensk. Fordi maten er så god og språket så vakkert. Så dro hun til India og bodde i en ashram for å meditere og vaske gulvet i tempelet. Til sist bodde hun fire måneder på Bali hos en medisinmann for å lære ham engelsk. Det var mens jeg leste at jeg skjønte det: Jeg har tid.

Det er så mye jeg vil gjøre. Jeg vil også reise jorden rundt, kanskje bo i en ashram for en stund. Bo i London, tjene til livets opphold ved å spille ukulele på gaten for så å bruke alle pengene på dop. Jeg kan ta opp tegneinteressen min igjen. Jeg kan lære meg å male akvareller. Jeg kan flytte til Paris, lære meg fransk igjen, leve på l’amour, baguetter og rosévin. Jeg vil gå på Westerdals, men kommer aldri til å søke fordi jeg er redd for avslag. Jeg vil bo i Bergen fordi de har så fin dialekt.

Det gikk ikke helt opp for meg før jeg snakket med Johanne i går. “Selv om du har en bachelorgrad, trenger ikke livet ditt være kjedelig.” Man må uansett tjene penger for å kunne leve, og man kan få bedre jobber om man har en utdannelse. Jeg skal drite i alle planene mine. Om noen spør hva jeg skal, skal jeg svare at jeg først skal på folkehøgskole, og så skal jeg ta det som det kommer. “Ta det som det kommer,” det høres bra ut. Jeg er ung, jeg er fri, jeg har masser av tid.

Jeg er der i livet at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Dette er den ene gangen i livet jeg er helt fri. Jeg har ikke noen lån, jeg har ikke noen jobb som holder meg igjen, jeg har ingen barn som venter hjemme, jeg har ingenting som holder meg igjen i Oslo. Jeg kan dra hvor enn jeg vil, en uke på strendene i Nice, en uke med kengeruer i Australia, en uke i pyramidene i Egypt. Jeg kan leve fra hånd til munn og ingenting kan stoppe meg. Og likevel, på søndag flytter jeg til Drammen.

I vinter var jeg så sikker på at det var det jeg ville. Et år i Drammen virket så bra. Perfekt. Jeg sendte inn en søknad til Samordna opptak hvor jeg søkte nanoteknologi og vetrinær, men glemte å sende inn omslagsarket. Det var ikke så farlig uansett, jeg skulle jo til Drammen. Så, hva skjer i Drammen?

Folkehøgskole. Egentlig har jeg hele tiden vært imot et år på folkehøgskole. Da var gikk i 9. klasse maste mamma om at når jeg var ferdig med videregående så burde (les: måtte) jeg gå på folkehøgskole med hest. Jeg ville ikke gå på folkehøgskole med hest, og motstanden ble etterhvert ren trass. Ikke gjør som mora di sier. Hvem er det som gjør det i en alder av 14 uansett?

Jeg ble større og ville dra et år til Frankrike og ta en årsenhet i Montpellier. Men fransken gikk til helvete og jeg så ikke helt hvordan jeg konkret skulle få bruk for den årsenheten. (Jeg har alltid planlagt livet mitt nøye minst syv år frem i tid og føler at jeg ikke har noe tid å miste. Hei på deg, biologiske klokke.) Så møtte jeg en søt gutt som sa at folkehøgskole var det beste han noen gang hadde gjort, og da han kysset meg på nesen var jeg solgt. Så jeg begynte å sjekke ut dette fenomenet “folkehøgskole”.

Det jeg syns er det største problemet med folkehøgskoler, bortsett fra at det er så mange og jeg vil gå på alle (hestelingen virker igjen fristende, det sammen med fortellerkunst, skrivekunst og sirkus), er at de fleste ligger langt unna sivilisasjonen. Nordfjordeid, Surnadal, Moelv… Jeg liker meg her jeg bor nå, ti minutter unna sentrum med to t-baner og tre busser i kvarteret. Men nå skal man jo ikke henge så mye i byen når man går på folkehøgskole, man skal jo være på internatet og være med alle de nye menneskene man har blitt kjent med!

Jeg liker ikke mennesker. Jeg kan godt være hyggelig og si hei til deg, men ikke så mye mer. Og det der å bli kjent med nye mennesker, å stille gode oppfølgingsspørsmål, det er ikke meg i det hele tatt. Dessuten blir jeg bare falsk av sånt. Mennesker som møter meg for første gang tror enten jeg er dum som et brød eller en overlegen bedreviter. Jeg er skikkelig dårlig på førsteinntrykk.

Dessuten er jeg redd for å ha valgt feil linje. Alle jeg har snakket med har bedt meg om å velge en linje jeg har lyst til å gå på fremfor en jeg “får bruk for”. (Hvor mye får man egentlig bruk for et år på folkehøgskole rent faglig?) Men jeg valgte journalistikk. Fordi det er det jeg vil bli. Og fordi jeg er redd for at det vil bli for trist å velge et år med hest for så å reise fra hesten etterpå. Jeg syns faktisk det er bedre å ikke ha opplevd noe noe fremfor å ha gjort det og savne det. Og om jeg hadde valgt hestelinje for så å kjøpe hesten, hva skulle jeg da gjort? Jeg kan liksom ikke dra med meg en hest rundt i verden heller, og jeg finnes ikke ansvarlig. Det er så vidt jeg husker å spise når andre ikke lager mat til meg til faste tider hver dag.

Så det ble journalistikk. På en kristen folkehøgskole. I Drammen. Jeg er ikke kristen mer enn at jeg konfirmerte meg og angret idet festen begynte. Jeg prøvde å finne Jesus i konfirmasjonstiden, men det virket heller som om vi falt lenger og lenger fra hverandre enn at vi fant hverandre. Og rådgiveren på skolen min sa at skolen i Drammen var den beste på sitt felt. Dessuten drar de på tur til Los Angeles. Så det ble Drammen fremfor en skole i Moelv som drar på tur til Grebbestad.

Alle vennene mine skal ta spennende studier på Bali, de drar til Trondheim for å leve livet, noen blir i Oslo for å gå på kunstskoler mens andre drar til London. Jeg drar til Drammen. Det er pinlig å fortelle, syns jeg. Jeg ble spurt en gang hva jeg skulle til høsten med tilleggssspørsmålet: “London, du også?” “Nei, Drammen her, gitt.”

Jeg kan jo bare dra hjem om jeg virkelig ikke liker det. Men hvor lenge venter man? Jeg pinte meg gjennom tre år på ungdomskole for så tre år på videregående hvor jeg virkelig ikke likte det, fordi jeg tenkte at “det blir nok bedre etterhvert”. Jeg vil ikke ha valgt feil enda en gang.

Jo mer jeg tenker på det, jo mer skeptisk blir jeg. For på den ene siden…

De jeg har møtt som har gått på folkehøgskole er virkelig ikke min type mennesker (les: sosiale retards til de grader). Alle sier at folkehøgskole er det beste året de har hatt, at de fant seg selv, at det var så fantastisk. Tenk om jeg er den ene personen som ikke passer inn. Noen må jo hate det, eller hva? Folkehøgskole er gjerne for dem som ikke vet hva de vil, men som ikke vil jobbe fulltid på Coop Mega (jeg skjønner dem godt). Men vet hva jeg vil: Jeg skal ta opp trehundre fag på Bjørknes og Sonans, dra et halvt år til New York, før jeg skal studere i Uppsala. Ett år på folkehøgskole er gjør veien til Uppsala ett år lenger. Jeg flytter til Drammen. Etter videregående drar til London, Bali, Trondheim, backpacker verden rundt, Santa Barbara. Jeg drar til … Drammen. Det er leirskole en gang til, bare at nå er det et helt år og ikke en uke. Leggetid klokken 23 på hverdager, du får ikke komme hjem beruset, det er faste tider for måltider og morgensamlinger. Dessuten koster det fletta. Er det verd hundre tusen?

Men likevel…

Folk som har gått på folkehøgskole har mindre studieavbrudd enn andre viser en dansk undersøkelse. Alle sier at folkehøgskole er det beste året de har hatt, at de fant seg selv, at det var så fantastisk. Det kan jo faktisk bli bra. Jeg får reise til Aserbajdsjan. Mens andre mennesker drar til Kanariøyene, Spania og Thailand, reiser jeg heller til Island, Færøyene og nå, Aserbajdsjan. Jeg får også reise til Los Angeles og jeg skal få “oppleve Hollywood bak kulissene, og møte mennesker som har skapt seg et i liv i denne utfordrende bransjen”. Det er ikke hverdagsmat for Mons! ”Det er aldri for sent å snue” har jeg lært av Trond-Viggo Torgersen. Jeg kan jo bare dra hjem om det virkelig ikke passer meg. Christian Valeur har gått der! Jeg liker å gå i helters fotspor.

Kan ikke noen bare fortelle meg om det kommer til å bli bra eller ikke? Jeg er så usikker, jeg er så skeptisk, og jeg forstår virkelig Parenting Never Ends. Akkurat nå føler jeg på meg at jeg kommer til å dra til Drammen, være der en uke, for så å dra hjem igjen. Og med denne innstillingen kommer det til å skje også, det er det verste. Jeg vil bare ha det fint!