Noen ganger står det kake på pauserommet på jobben. Noen ganger er det godt, andre ganger er det vondt. Noen ganger dropper jeg å kjøpe lunsj og spiser bare muffins i steden for. Den siste tiden har det ligget noe enda bedre og ventet på at jeg skal ha pause: masse sjokolade! Haugevis av Nonstopmelkesjokolade. Første dagen spiste jeg ikke annet på åtte timer, etter noen dager var jeg blitt litt lei av den. Men jeg er så glad i gratis mat at jeg spiser den likevel. Hver gang jeg går for å fylle vann på flasken min, hver gang jeg går på do, hver gang jeg går for å hente noe i skapet mitt, går jeg og henter en stripe sjokolade.

Det er sånn at vi egentlig ikke får lov å spise mens vi jobber, så jeg prøver å spise så diskret som mulig. Men hver eneste gang jeg har tatt en litt for stor bit, kommer det en kunde. Så da sitter jeg der, med munnen full av sjokolade og prøver å spørre etter medlemskort. Derfor ligger ofte sjokoladebitene og venter en stund før jeg får spist dem. Og i går ventet de litt for lenge på meg.

Det er sånt jeg kommer på idet jeg skal sovne. Låste jeg døren? Hvor er bankkortet mitt? Jeg må bare høre på Regina Spektor før jeg sovner. Hvor er Hello Saferide-t-skjorten min? Jeg glemte å spise opp sjokoladen min. Jeg glemte den helt og alt blir så klart for øynene på meg. Hvordan jeg bare spiste en firkant for å spare de to resterende til senere på kvelden. Og hvordan jeg la igjen de to rutene da jeg var ferdig.

Det er få ting jeg angrer like mye på som at jeg ikke spiste opp maten min og hver gang jeg blir sulten tenker jeg at hadde jeg bare spist den siste biten, så hadde jeg vært mett ennå. Jeg husker en kjempegod kake i Portugal jeg måtte forlate halvveis, en tiramisu på danskebåten jeg ikke orket å spise opp fordi jeg ble så kvalm, og nå denne sjokoladen. Jeg kommer til å tenke på den hver eneste gang jeg er sugen på godis fra nå av. “Hadde jeg bare spist den opp, hadde jeg sikkert ikke vært sugen nå.”