Når man går på skolen finner man fort sin plass i hirarkiet i miljøet. Det er de kule barna, de teite barna, de smarte barna og de dumme barna, og så får man ta det derifra. Da jeg gikk i klassen var jeg den som sugde i gym. Det var min plass, å være dårligst i alt. Ikke at jeg prøvde veldig hardt i gymtimene heller, men jeg liker ikke å bli svett, så jeg travet alltid ut av gymsalen helt fresh. Men da vi skulle løpe coopern i vår tenkte jeg at jeg ikke gidder å gå ut av videregående med 3 i gym. Den karakteren teller jo like mye som alle de andre karakterene mine. Så jeg startet friskt og trodde jeg skulle dø etter en runde. Men så, plutselig hadde jeg løpt forbi en av de andre og så en gang til og jeg var ikke dårligst lenger.

Etter den store bragden å overleve coopertesten har jeg tenkt at jeg ikke er så elendig som jeg trodde. Så hvorfor skal jeg da gidde å trene? Jeg kan om jeg vil, det er alt jeg har trengt til nå.

Men så, etter å ha sovet lite en hel uke tenkte jeg en natt at det hadde vært fint å gjøre noe om morgenen, det er gjerne da jeg begynner å duppe av. Så hvorfor ikke jogge en tur? Jeg nevnte det for en kamerat at jeg skulle gjøre det, så jeg turte ikke å feige ut da jeg begynte å tenke at det kanskje ikke var en så god idé likevel. Tenk om jeg kom til å død på veien! Men klokken ti på syv tok jeg på meg joggeskoene og la ut på ferden opp mot Hovseter. Det er den veien jeg kjenner færrest, jeg vil helst ikke møte på noen. (Okei, det er opp mot gardeleiren også.)

Det er betydelig mye vanskeligere å gidde å løpe når det ikke er noen som heier på en. Ingen som ropte “18 runder!” eller at det bare var tre minutter igjen. Så jeg løp fra lyktestolpe til lyktestolpe, og om jeg ikke måtte kaste opp så løp jeg til en lyktestolpe til. Jeg hadde blodsmak i munnen da jeg kom opp til Røa og der snudde jeg og løp nedover igjen. Vel, jeg gikk masse også. Jeg tror kroppen prøvde å si noe med den blodsmaken og kvalmefølelsen jeg fikk underveis.

Dagen etter var jeg så støl. Jeg gikk smått foroverbøyd og beina mine verket. Men hva er det som hjelper mot støle muskler? Å gjøre det samme en gang til. Så i dag, to dager senere, løp jeg opp igjen. Og jeg, jeg som er så lat at jeg ikke gidder å gå fra stuen og ned på rommet mitt for å finne smertestillende, så jeg sitter heller og har vondt. Kanskje det er en livsstilsomveltning. Kanskje ikke. Jeg vet bare at det er skikkelig teit å jogge to ganger for så å slutte, da har jeg i alle fall ikke fått noe ut av det, annet enn smerte. Nå må jeg jo bare fortsette.