Da jeg var liten kunne jeg ikke fordra hvit saus. Kanskje fordi vi alltid spiste det med fiskeboller og karri, noe jeg fortsatt ikke liker. Men så, det må ha vært for noen år siden fikk jeg skikkelig sansen for hvit saus, jeg vet ikke helt hvor det kom fra. Etter en stund kunne jeg lage det selv også. Jeg følte meg som kongen av verden og tenkte at det til og med er håp for husmoren i meg.

Vel, det har seg sånn at jeg skulle lage middag selv i dag. Det finnes få ting jeg syns er så trist som å lage mat til én person for så å fortære den alene og stirre tomt ut i luften. Det blir oftest til at jeg kjøper meg en pizza og ser på fjernsynet. Om jeg da ikke får med meg noen til å spise sammen med meg. Men alle vennene mine er enten i Trondheim eller på jobb, det er jo sommerferie, og på tv vises bare dritt, det er jo sommerferie. Stabburet har tydeligvis sluttet å produsere den ene pizzaen jeg liker, så jeg bestemte meg for å lage pasta. Og ja, den ene pastaretten jeg lager inneholder hvit saus, så da passet det egentlig bra.

Jeg gikk i gang, puttet baconet i ovnen, kokte opp vann og helte oppi hele posen med pasta (jeg ser nå at det kanskje ikke var så lurt, jeg var ikke så sulten) og begynte på den hvite sausen. Ettersom jeg tenkte at jeg var den kvinnelige versjonen av Jamie Oliver og for kul for kokebok, helte jeg oppi greit med smør, mel, ekstreme mengder gräddost og melk i kjelen. Etter å ha brukt nesten en liter melk (noe jeg igjen ser at ikke var så lurt av samme grunn) tenkte jeg at nå fikk det være nok hvit saus og jeg dekket fint på bordet og skulle fortære dette gode måltidet.

Alt smakte fortreffelig. Utenom den hvite sausen. Den smakte bare … rart. Så jeg spiste meg mett på oreokjeks i steden for. Bra jeg jobber sent i morgen så jeg kan spise middag der, jeg blir litt kvalm av for mye Oreo.