Jeg har alltid syntes tannleger er fine folk. Bare en eneste gang har jeg tenkt noe annet. Da skulle jeg få lære hvordan man bruker tanntråd. Jeg gråt, det blødde og gjorde dødsvondt, men tannlegen bare lo og sa at det var “et sunnhetstegn”. Men ellers syns jeg jevnt over at tannleger er fine folk.

Da jeg gikk i 8. klasse fikk jeg togskinner. Det var ikke veldig gøy når jeg satte fast tungen min i dem og de dagene etter å ha strammet reguleringen hvor jeg bare kunne spise tykklefser. Men det som var verd et år med smertehelvete var å ta den av. Jeg husker det som det var i går: Det var på slutten av året. Så varmt at man kan gå uten genser, men ikke så varmt at man kan gå med shorts. Klassen min var på tur i skogen, så jeg slapp hele skoledagen. Det tok ikke så lang tid å ta av togskinnene. Tannlegen moste puppene sine opp i ansiktet mitt og skrapte rundt i munnen min. Så festet hun en streng bak tennene mine i underkjeven så de ikke skulle flytte seg tilbake. Gamel vane, vond å vende, selv for tenner. Etterpå stakk hun et speil opp i ansiktet mitt så jeg kunne se. Wow, tenner, de var så store og så glatte! Det er noe helt spesielt med det å ta av regulering, for tennene er så glatte og det er så deilig å føre tennene over. Tannpuss kan ikke måle seg med glattheten man får etter å ha hatt regulering. Jeg smilte hele veien hjem.

Siste tannlegetime var litt vemodig. Jeg skulle fjerne strengen i underkjeven. Tannlegen blitt så mye eldre siden jeg begynte. Nå har hun grått hår og markerte rynker. Det gjorde at jeg følte meg gammel også. Det var siste gang jeg fikk se tannlegetrollet (to steiner som gjør kropp og hode med fjes av forskjellige reguleringsbiter), et troll søsteren min får grøssninger av bare hun tenker på det. Jeg syns det er ganske søtt. De hadde malt kontoret og fått ny stol. Og det var siste gangen jeg fjernet metall fra munnen. Nå er det bare tenner og tunge igjen. Litt vemodig. Men herregud, tennene i underkjeven var deilig glatte igjen i noen dager. Om jeg kunne valgt å gjøre noe en gang til, ville jeg fått regulering, bare for å kunne fjerne den igjen. Den deilige følelsen av glatte tenner er noe som er verd å unne seg.

Når sant skal sies, så er ikke jekslene mine på venstre side så brukanes. De står ikke rett på hverandre, så jeg må spise på høyre side for å få noe dreis på maten.

Herregud, jeg har ikke sagt til noen hva jeg ønsker meg til jul, jeg har bare laget meg en liste helt for meg selv. Jeg er så dum. Men altså, hei pappa, hei mamma og hund, og hei søster. (Alle andre som også vil gi meg gaver.) Håper det ikke er for sent. Det er tross alt ti dager igjen.

(Ønskene er ikke rangert.)
- 30 mm til canonkameraet mitt. Hei aldrimersekstenhundreiso.
- tættis. Jeg har kjempelyst på en fingerstache à la Poirot og et armbrøst der hvor armen går over til bryst, fordi det er … armbrøst. (Om noen har funnet på den før, let me know!)
- Olympys P-E1 hvitt/beige. Fordi det er så fint. Og bittelite. Og hvitt. Herregud, hvor mange hvite speilreflekser fins det? Ingen, uten om P-E1. Meen 1) jeg har et canonkamera fra før, 2) det er def på bortkastede penger
- Lensbaby 3G (til Canon). Hei ubrukeligeobjektiver. Hei fintnavnpåobjektiv!
- Scrubs, alle sesongene. (De selger en scrubsboks på Elkjøp.)
- iPhone. Har en kjæreste med iPhone. Jeg lastet ned en (interaktiv) chihuahua som jeg kunne leke med, men han slettet den fordi jeg brukte mer tid på den enn på ham.
- noe med hagl. Jeg elsker hagl. Skulle gjerne spist hagl til frokost. Skulle gjerne hengt hagl på veggen. Skulle gjerne tilbragt all min tid for resten av livet med hagl. Skulle gjerne giftet meg med hagl så vi kunne laget små haglbarn så det kunne haglet enda mer. Det trenger ikke snø på julaften, hagl er enda bedre.

Og alltids, bøker, musikk og ting som er så upraktiske at jeg ikke vil kjøpe dem selv, men som er så praktiske at jeg likevel har bruk for dem.

Noen ganger står det kake på pauserommet på jobben. Noen ganger er det godt, andre ganger er det vondt. Noen ganger dropper jeg å kjøpe lunsj og spiser bare muffins i steden for. Den siste tiden har det ligget noe enda bedre og ventet på at jeg skal ha pause: masse sjokolade! Haugevis av Nonstopmelkesjokolade. Første dagen spiste jeg ikke annet på åtte timer, etter noen dager var jeg blitt litt lei av den. Men jeg er så glad i gratis mat at jeg spiser den likevel. Hver gang jeg går for å fylle vann på flasken min, hver gang jeg går på do, hver gang jeg går for å hente noe i skapet mitt, går jeg og henter en stripe sjokolade.

Det er sånn at vi egentlig ikke får lov å spise mens vi jobber, så jeg prøver å spise så diskret som mulig. Men hver eneste gang jeg har tatt en litt for stor bit, kommer det en kunde. Så da sitter jeg der, med munnen full av sjokolade og prøver å spørre etter medlemskort. Derfor ligger ofte sjokoladebitene og venter en stund før jeg får spist dem. Og i går ventet de litt for lenge på meg.

Det er sånt jeg kommer på idet jeg skal sovne. Låste jeg døren? Hvor er bankkortet mitt? Jeg må bare høre på Regina Spektor før jeg sovner. Hvor er Hello Saferide-t-skjorten min? Jeg glemte å spise opp sjokoladen min. Jeg glemte den helt og alt blir så klart for øynene på meg. Hvordan jeg bare spiste en firkant for å spare de to resterende til senere på kvelden. Og hvordan jeg la igjen de to rutene da jeg var ferdig.

Det er få ting jeg angrer like mye på som at jeg ikke spiste opp maten min og hver gang jeg blir sulten tenker jeg at hadde jeg bare spist den siste biten, så hadde jeg vært mett ennå. Jeg husker en kjempegod kake i Portugal jeg måtte forlate halvveis, en tiramisu på danskebåten jeg ikke orket å spise opp fordi jeg ble så kvalm, og nå denne sjokoladen. Jeg kommer til å tenke på den hver eneste gang jeg er sugen på godis fra nå av. “Hadde jeg bare spist den opp, hadde jeg sikkert ikke vært sugen nå.”

Noen dager er det god middag på skolen. Som i går, hvor vi fikk pannekaker. Andre dager er det ikke så god middag. Som i dag, hvor det var kokt torsk. Da er ingenting bedre enn å sette seg på toget hjem til ‘a mor. Jeg fikk rød fisk, bakt potet, løk, salat og rømme med is til dessert. Det som egentlig bare skulle være en svipptur hjemom for å hente pass har plutselig blitt en langdryg tur. For hva er vel bedre enn å komme hjem? Hjem, kjære hjem.

Det tok ikke lang tid før jeg kalte skolen for “hjem”. Oslo var så langt unna, så last-year, Drammen var der jeg bodde og var hjemme. Men i kveld kom jeg hjem, hjem til hjemmet, hjem til Oslo, for første gang.

En mor med varme klemmer og bilder, en superhund som spiser fluer og en far som kunne finne passet mitt. Jeg ville aldri dra igjen. Men jeg dro tilbake til Drammen. Så kan jeg glede meg til jeg skal dra hjem neste gang.