Noen ganger får jeg kjempeheftige menssmerter. Noen ganger får jeg skikkelig vondt fordi jeg har pms. Det er sånn at jeg ikke klarer å prate, jeg føler at hele verden forsvinner en liten stund mens det pågår. Og hver gang tenker jeg at det er det vondeste jeg har opplevd. Men det er ikke det. Det kan ikke være det.
Jeg hadde blindtarmbetennelse da jeg var sytten. Det kom på kvelden og jeg tenkte at det sikkert bare var noe jeg hadde spist. Så jeg slo meg til ro med at det bare var tarmgass. (Jeg elsker ordet tarmgass.) Jeg sov dårlig, drømte at det var blindtarmen, og da jeg våknet om morgenen sa jeg det til mamma og pappa. “Det er blindtarmen”, og pappa tok til å klemme på venstre side. Blindtarmen ligger på høyre side lærte jeg under valgkampen for to år siden. (Du vet, ungdomspolitikere er ikke veldig mye politikk, så der lærte jeg at jeg burde stemme til venstre, for der ligger hjertet. På høyresiden ligger ekle ting som blindtarmen og Frp.) Det var så vondt, jeg var så sliten og så sulten, for jeg fikk ikke lov å spise noe. “Om det virkelig er betennelse, burde du ikke få noe mer inn der, for da blir det enda verre,” sa damen på Legevakten. Prøv så å ta sytten urinprøver når du ikke har drukket eller spist på 18 timer. Til slutt sa jeg bare ja hver gang noen klemte på magen min, selv om det ikke gjorde vondt. Sulten gjorde mer vondt. De kom frem til at det enten var blindtarmen eller eggstokkene. Jeg håpet på blindtarmbetennelse, og det gjorde vel mamma og pappa også. Og på kvelden ble jeg endelig operert. Hadde jeg ikke fått interavenøs næring hadde jeg sikkert dødd før det.
Men nå, halvannet år senere, husker jeg ikke hvor vondt det gjorde, og tar meg selv i å tenke at “det var da ikke så vondt, menssmerter er så mye verre.” Nesten så jeg skulle ønske jeg kunne få en betennesle i blindtarmen en gang til, bare for å huske det.
