Saann bortsett fra at jeg savner deg, saa har jeg det kjempebra. Jeg sender meldinger til moren din naar det er for ille. Drammen er veldig grei med meg. Byen er faktisk mer enn helt grei. De har Nille og Ica Maxi, Norli og Indiska. Alt jeg trenger. Og i helgen tror jeg at jeg skal paa Ikea for aa handle det jeg ikke har. Som nattbord. Skrivebordet mitt er allerede fullt av vaskepulver og toalettsaker.

De andre barna er veldig snille. Jeg har hilst paa altfor mange altfor mange ganger, men kan fortsatt ingen navn. Laerern min vet fortsatt ikke helt hva jeg heter heller, saa da er det ikke bare meg som sliter. Jeg bor paa rom som er dobbelt saa stort som de andres fordi det er tremannsrom, saa vi inviterer til teparty om kvelden. Jeg har brukt opp alle pengene mine paa oekologisk te. Ingen tar lunsjpengene mine, for vi har ikke lunsjpenger. Her betales alt med giro. Og kona til Greg er veldig grei. Greg hadde vist bilde av meg foer jeg begynte, saa hun kjente meg igjen foerste dagen da jeg trengte noen aa snakke med.

Ang. foerste skoledag. Ettersom det var ganske tidlig paa morgenen paa en soendag, ble det til at jeg soekte troest hos Simba som jeg regnet med var vaaken. (Aleks svarte ikke, for en overraskelse.) Men jeg turte nesten ikke aa lese svarene hennes fordi jeg var saa redd for aa begynne aa graate. (Tusen takk, Helene!) Jeg har aldri vaert saa redd som foerste skoledag, men det har heller aldri gaatt saa fort over. Er det et tegn paa at jeg begynner aa bli voksen? Datteren til Jorunn er forresten ikke som Jorunn i det hele tatt. Hun er grei, hun ogsaa. Alle er saa greie her. I natt fikk jeg ikke sove foer sent fordi jeg var saa glad i verden.

Jesus og jeg har det bare bra sammen. Laererne sier at de har kontakt med oven, saa naar vi skal gaa tur, slutter det aa regne. Det er ganske funky. I morgen skal vi ha valgt fordypningsfag. Dvs. ett fag vi skal ha på onsdager som enten kan stoette opp om linjefaget eller noe helt annet. Jeg har valgt et fag som heter “Gud i menneskets bilde” hvor man skal megafon om ingenting annet fungerer. Haaper bare det er flere enn meg som velger det. Jeg tror det blir bra. Laerern i det faget virker kjempekul. Han har speilpilotbriller og er svensk. Saa fra naa av er det Jesus og jeg.

Linjefagslaerern min ligner en blanding av Charterfeber-Svein og en laerer fra Hogwarts som jeg ikke husker navnet paa, men som ikke er Lupin. Han har store ambisjoner om at vi skal danke ut Drammens Tidende og Nrk. Jeg er ikke helt med paa den, men jeg skal i alle fall proeve saa godt jeg kan. Vi har begynt i dag med aa skulle skrive saker om kunstutstillingen vi var paa. Jeg proevde aa virke proff, saa proff man kan være med et kompaktkamera og en fin penn.

Jeg proever aa bli venn med de som har finest dialekter. Den ene av romkameratene mine kommer fra Aardal og den andre kommer fra Valdres, saa der er to i boks allerede. Saa proever jeg aa snakke saa mye som mulig med de fra Foerde og Lofoten. Jeg har sett en jente som gaar med elvebakkengensere, men hun forsvinner alltid foer jeg faar sagt hei til henne. Hun heter Marianne og gikk paa media. Han er forresten ikke Fossum 2.0 selv om han prater som ham. Eller kanskje han er det. Jeg tror ikke det.

Naa maa jeg rydde pulten min foer vi faar tebesoek igjen. Rart hvordan alt jeg tar paa blir rotete. Heldigvis passer romkameratene mine paa meg. Jeg finner aldri noekkelen til rommet vaart, men de vet alltid hvor jeg har lagt det fra meg. Jeg kommer til aa bli saa uselvstendig av dette aaret.

Haaper Kina er grei med deg. Bare gi meg et tidspunkt, saa staar jeg med flagg og venter paa deg paa Gardermoen.

Din Ingrid
for alltid

Ps. Det er en kjempekjekk jente her. Du burde komme paa besoek en gang.

Hva er best, pulver eller tabletter? Vi leker ikke at vi kjøper vaskemiddel.

Jeg har det bra. Sett over mer penger.

Alle sier at det er så lett å stemme. Du må bare huske sssj og alt skal gå greit.

Det er ikke lett å stemme. Man kan bare velge én lapp.

Kan ikke alle bare være venner?

Nå har jeg i alle fall stemt. Valgkampen får gå uten meg.

Jeg hadde så dårlig tid, alltid hatt en plan for alt jeg skal gjøre. Først skulle jeg gjøre ferdig videregående, så skulle jeg ett år til Frankrike for så å begynne på en master i statsvitenskap i Trondheim og bli utenrikskorrespondent. Mellom alt dette skulle jeg finne meg en mann og få barn før jeg er 30. Etterhvert ombestemte jeg meg, jeg skulle heller på folkehøgskole. Jeg skulle heller ta matte på Bjørknes, jeg skulle heller dra et halvt år til Costa Rica og passe på skilpadder, jeg skulle heller til Uppsala. Jeg skulle ta en doktorgrad. Og det er det jeg har vendt meg til – at jeg må ha en langsiktig plan til enhver tid. Helt til Astrid sukket: “Herregud, Ingrid, du har så dårlig tid, du!”

Kanksje er det frykten for å ende opp alene som driver meg. Jeg er redd for å ikke etablere meg tidsnok. (Hallo, diamantbryllup.)

Jeg kjenner en gutt hvis plan var å være lykkelig. Jeg spør ham hva han skal med livet sitt. Kanskje han skal reise til Asia igjen, kanskje skal han reise til Sør-Amerika. Kanskje han skal han flytte hjem igjen til Sverige. “Men skal du ikke begynne å studere snart?” Det han vil er å leve et lykkelig liv. Jeg beundrer ham, hvordan han kunne være så rolig. Mens jeg stresser og legger planer, vet han bare hva han skal gjøre en uke frem i tid.

Kanskje kom det da jeg leste Spis, elsk, lev av Elisabeth Gilbert. Hun skilte seg fra mannen sin og dro fire måneder til Italia for å spise og lære seg italiensk. Fordi maten er så god og språket så vakkert. Så dro hun til India og bodde i en ashram for å meditere og vaske gulvet i tempelet. Til sist bodde hun fire måneder på Bali hos en medisinmann for å lære ham engelsk. Det var mens jeg leste at jeg skjønte det: Jeg har tid.

Det er så mye jeg vil gjøre. Jeg vil også reise jorden rundt, kanskje bo i en ashram for en stund. Bo i London, tjene til livets opphold ved å spille ukulele på gaten for så å bruke alle pengene på dop. Jeg kan ta opp tegneinteressen min igjen. Jeg kan lære meg å male akvareller. Jeg kan flytte til Paris, lære meg fransk igjen, leve på l’amour, baguetter og rosévin. Jeg vil gå på Westerdals, men kommer aldri til å søke fordi jeg er redd for avslag. Jeg vil bo i Bergen fordi de har så fin dialekt.

Det gikk ikke helt opp for meg før jeg snakket med Johanne i går. “Selv om du har en bachelorgrad, trenger ikke livet ditt være kjedelig.” Man må uansett tjene penger for å kunne leve, og man kan få bedre jobber om man har en utdannelse. Jeg skal drite i alle planene mine. Om noen spør hva jeg skal, skal jeg svare at jeg først skal på folkehøgskole, og så skal jeg ta det som det kommer. “Ta det som det kommer,” det høres bra ut. Jeg er ung, jeg er fri, jeg har masser av tid.

Jeg er der i livet at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Dette er den ene gangen i livet jeg er helt fri. Jeg har ikke noen lån, jeg har ikke noen jobb som holder meg igjen, jeg har ingen barn som venter hjemme, jeg har ingenting som holder meg igjen i Oslo. Jeg kan dra hvor enn jeg vil, en uke på strendene i Nice, en uke med kengeruer i Australia, en uke i pyramidene i Egypt. Jeg kan leve fra hånd til munn og ingenting kan stoppe meg. Og likevel, på søndag flytter jeg til Drammen.

I vinter var jeg så sikker på at det var det jeg ville. Et år i Drammen virket så bra. Perfekt. Jeg sendte inn en søknad til Samordna opptak hvor jeg søkte nanoteknologi og vetrinær, men glemte å sende inn omslagsarket. Det var ikke så farlig uansett, jeg skulle jo til Drammen. Så, hva skjer i Drammen?

Folkehøgskole. Egentlig har jeg hele tiden vært imot et år på folkehøgskole. Da var gikk i 9. klasse maste mamma om at når jeg var ferdig med videregående så burde (les: måtte) jeg gå på folkehøgskole med hest. Jeg ville ikke gå på folkehøgskole med hest, og motstanden ble etterhvert ren trass. Ikke gjør som mora di sier. Hvem er det som gjør det i en alder av 14 uansett?

Jeg ble større og ville dra et år til Frankrike og ta en årsenhet i Montpellier. Men fransken gikk til helvete og jeg så ikke helt hvordan jeg konkret skulle få bruk for den årsenheten. (Jeg har alltid planlagt livet mitt nøye minst syv år frem i tid og føler at jeg ikke har noe tid å miste. Hei på deg, biologiske klokke.) Så møtte jeg en søt gutt som sa at folkehøgskole var det beste han noen gang hadde gjort, og da han kysset meg på nesen var jeg solgt. Så jeg begynte å sjekke ut dette fenomenet “folkehøgskole”.

Det jeg syns er det største problemet med folkehøgskoler, bortsett fra at det er så mange og jeg vil gå på alle (hestelingen virker igjen fristende, det sammen med fortellerkunst, skrivekunst og sirkus), er at de fleste ligger langt unna sivilisasjonen. Nordfjordeid, Surnadal, Moelv… Jeg liker meg her jeg bor nå, ti minutter unna sentrum med to t-baner og tre busser i kvarteret. Men nå skal man jo ikke henge så mye i byen når man går på folkehøgskole, man skal jo være på internatet og være med alle de nye menneskene man har blitt kjent med!

Jeg liker ikke mennesker. Jeg kan godt være hyggelig og si hei til deg, men ikke så mye mer. Og det der å bli kjent med nye mennesker, å stille gode oppfølgingsspørsmål, det er ikke meg i det hele tatt. Dessuten blir jeg bare falsk av sånt. Mennesker som møter meg for første gang tror enten jeg er dum som et brød eller en overlegen bedreviter. Jeg er skikkelig dårlig på førsteinntrykk.

Dessuten er jeg redd for å ha valgt feil linje. Alle jeg har snakket med har bedt meg om å velge en linje jeg har lyst til å gå på fremfor en jeg “får bruk for”. (Hvor mye får man egentlig bruk for et år på folkehøgskole rent faglig?) Men jeg valgte journalistikk. Fordi det er det jeg vil bli. Og fordi jeg er redd for at det vil bli for trist å velge et år med hest for så å reise fra hesten etterpå. Jeg syns faktisk det er bedre å ikke ha opplevd noe noe fremfor å ha gjort det og savne det. Og om jeg hadde valgt hestelinje for så å kjøpe hesten, hva skulle jeg da gjort? Jeg kan liksom ikke dra med meg en hest rundt i verden heller, og jeg finnes ikke ansvarlig. Det er så vidt jeg husker å spise når andre ikke lager mat til meg til faste tider hver dag.

Så det ble journalistikk. På en kristen folkehøgskole. I Drammen. Jeg er ikke kristen mer enn at jeg konfirmerte meg og angret idet festen begynte. Jeg prøvde å finne Jesus i konfirmasjonstiden, men det virket heller som om vi falt lenger og lenger fra hverandre enn at vi fant hverandre. Og rådgiveren på skolen min sa at skolen i Drammen var den beste på sitt felt. Dessuten drar de på tur til Los Angeles. Så det ble Drammen fremfor en skole i Moelv som drar på tur til Grebbestad.

Alle vennene mine skal ta spennende studier på Bali, de drar til Trondheim for å leve livet, noen blir i Oslo for å gå på kunstskoler mens andre drar til London. Jeg drar til Drammen. Det er pinlig å fortelle, syns jeg. Jeg ble spurt en gang hva jeg skulle til høsten med tilleggssspørsmålet: “London, du også?” “Nei, Drammen her, gitt.”

Jeg kan jo bare dra hjem om jeg virkelig ikke liker det. Men hvor lenge venter man? Jeg pinte meg gjennom tre år på ungdomskole for så tre år på videregående hvor jeg virkelig ikke likte det, fordi jeg tenkte at “det blir nok bedre etterhvert”. Jeg vil ikke ha valgt feil enda en gang.

Jo mer jeg tenker på det, jo mer skeptisk blir jeg. For på den ene siden…

De jeg har møtt som har gått på folkehøgskole er virkelig ikke min type mennesker (les: sosiale retards til de grader). Alle sier at folkehøgskole er det beste året de har hatt, at de fant seg selv, at det var så fantastisk. Tenk om jeg er den ene personen som ikke passer inn. Noen må jo hate det, eller hva? Folkehøgskole er gjerne for dem som ikke vet hva de vil, men som ikke vil jobbe fulltid på Coop Mega (jeg skjønner dem godt). Men vet hva jeg vil: Jeg skal ta opp trehundre fag på Bjørknes og Sonans, dra et halvt år til New York, før jeg skal studere i Uppsala. Ett år på folkehøgskole er gjør veien til Uppsala ett år lenger. Jeg flytter til Drammen. Etter videregående drar til London, Bali, Trondheim, backpacker verden rundt, Santa Barbara. Jeg drar til … Drammen. Det er leirskole en gang til, bare at nå er det et helt år og ikke en uke. Leggetid klokken 23 på hverdager, du får ikke komme hjem beruset, det er faste tider for måltider og morgensamlinger. Dessuten koster det fletta. Er det verd hundre tusen?

Men likevel…

Folk som har gått på folkehøgskole har mindre studieavbrudd enn andre viser en dansk undersøkelse. Alle sier at folkehøgskole er det beste året de har hatt, at de fant seg selv, at det var så fantastisk. Det kan jo faktisk bli bra. Jeg får reise til Aserbajdsjan. Mens andre mennesker drar til Kanariøyene, Spania og Thailand, reiser jeg heller til Island, Færøyene og nå, Aserbajdsjan. Jeg får også reise til Los Angeles og jeg skal få “oppleve Hollywood bak kulissene, og møte mennesker som har skapt seg et i liv i denne utfordrende bransjen”. Det er ikke hverdagsmat for Mons! ”Det er aldri for sent å snue” har jeg lært av Trond-Viggo Torgersen. Jeg kan jo bare dra hjem om det virkelig ikke passer meg. Christian Valeur har gått der! Jeg liker å gå i helters fotspor.

Kan ikke noen bare fortelle meg om det kommer til å bli bra eller ikke? Jeg er så usikker, jeg er så skeptisk, og jeg forstår virkelig Parenting Never Ends. Akkurat nå føler jeg på meg at jeg kommer til å dra til Drammen, være der en uke, for så å dra hjem igjen. Og med denne innstillingen kommer det til å skje også, det er det verste. Jeg vil bare ha det fint!

Da jeg var liten turte jeg ikke sove med lyset slukket. Ettersom insekter tiltrekkes av lyset (det er helt sykt, ha på mobilen din og krypene flyr inn vinduet på mindre enn et halvt minutt), våknet jeg hver morgen opp med en million småkryp på veggene mine. (Jeg spiste sikkert mange av dem også.) Jeg vet ikke om det var der jeg ble herdet, men jeg kan ikke huske å ha vært særlig redd for insekter og smådyr. Jeg liker ikke å ha saksedyr i sengen. Men i steden for å bli lammet av skrekk, river jeg heller av dynen og overmadrassen for å drepe dyret selv om klokken er halv fire om natten.

Jeg skjønner meg ikke helt på mennesker som syns kryp er skummelt. Det er en størrelsesforskjell her, og den er ganske stor (meg > lite dyr). Flyvende stankelben har en gift i seg som kan drepe mennesker (har jeg hørt), men de har ikke god nok snabel til å kunne forgifte et menneske. Hvorfor være redd for noe som ikke kan drepe en? Det er så mye annet å være redd for. (Ting jeg ikke tør å skrive engang, for da blir det mer ekte.) Det eneste jeg ikke liker er at de piler. Man ser dem, og plutselig er de borte. Inni kleshaugen, et sted på badet, i sengen. Man vet ikke hvor de er, bare at de er der, og jeg vil ikke våkne med most saksedyr i sengen.

Klokken er nå 02:45 og jeg er våken fordi jeg forbereder meg på å skifte sengetøy. (Jeg er skikkelig dårlig på det, så her må det forberedes i mange dager.) I sted gikk jeg for å vaske klær (som må også forberedes mentalt i noen uker) satt det en kjempestor bille på veggen min. Skal ikke overdrive nå, men den var sikkert like stor som hånden min. (Kanskje jeg overdrev en smule nå. Si halvannet saksedyr.) Hva skal jeg gjøre? Jeg vil ikke sove med den på rommet mitt, selv om den er på andre siden, og pappa sover, så han kan ikke drepe den for meg. Det er bare å drepe den selv. (En gang drepte jeg en humle og jeg har fortsatt dårlig samvittighet.) Så jeg tar en stor klump med dopapir og moser den før jeg slenger den i do. Det føles ikke så godt å ha drept et dyr (dårlig karma), men nå kan jeg kanskje (når vaskemaskinen er ferdig) få sovet trygt i natt.

Jeg har alltid tenkt at jeg må finne meg en mann fordi jeg ikke klarer å leve alene. Vel, jeg trenger en mann like mye som en fisk trenger sykkel. Ta den, du.

Noen er avhengige av narkotika. Noen av alkohol. Noen er avhengige av Coca Cola. Det første de tenker på når de våkner og det siste før de sovner. Jeg tror jeg begynner å ane en viss avhengighet, jeg også. For lasagne.

I dag våknet jeg med hunger etter lasagne. “Må… ha… lasagne…” sa magen min om frokost. Jeg stagget det ved å spise litt kesam. Lasagne, kesam – det er jo nesten det samme prøvde jeg å innbille meg. Det syntes ikke magen min. Heldigvis, rett etter at jeg hadde mettet meg på kesam, sendte mamma melding for å spørre om jeg kom til middag. Og hva var menyen i dag? Lasagne. Jeg pustet lettet ut. Phew, alt ordner seg.

Men så skal mamma da lage denne lasagnen. “Eeh, Ingrid, vi har ikke nok lasagneplater…” Vi ble spisende lasagne i løs form i steden for, med pasta i steden for lasagneplater. Nesten like bra. Jeg mener, alt skal ned i samme mage, bare det smaker likt er det samme hva slags innpakning maten har. Magen min ble i alle fall sånn passe fornøyd. Men jeg vet at i morgen kommer det til å begynne på nytt. Bare at da skal jeg stå klar med en porsjon lasagne. Mmm, lasagne.

Jeg vet ikke hva som er verst; å svare ved å kalle henne slemme ting og si ting jeg håper sårer, eller å “heve seg over det” og ikke svare i det hele tatt.

Jeg vet ikke hva som er teitest; å blogge for å si at jeg ikke har ord, eller å ikke blogge i det hele tatt.

Du vet du har ødelagt et vennskap når den andre sletter deg fra Facebook.