De kule barna har alltid en skade. “Nei, jeg kan ikke, jeg har en treningsskade.” Og så forteller de om den gangen de ble taklet på fotballbanen og kneskålen plutselig havnet på baksiden av leggen/løp på en elg. Jeg har alltid ønsket meg en kneskade, på samme måte som jeg ønsket å brekke håndleddet for gipsen, det høres/ser kult ut. Skadde barn er tøffe barn. Men de eneste skadene jeg har fått er hjernerystelser og vondt i halebenet. (Jeg gikk aldri til legen for å diagnostisere, men det tok et år før det ikke gjorde vondt lenger.) Jeg hadde senebetennelse i håndleddene i 10. klasse ford jeg strikket for mye. Det er heller ikke så jättehardcore å fortelle om. Jeg ville ha en treningsskade, og nå ser det ut som om mitt ønske går i oppfyllelse.

Jeg har jo begynt å joggge. På første turen fikk jeg litt vondt i anklene. På andre turen fikk jeg litt vondt i leggene. Fra tannlegen min har jeg lært at man må lide for skjønnheten. Så jeg tenkte at det sikkert ikke var så farlig. Smerte er vakkert. Men da jeg på å tredje turen vurderte jeg å legge meg ned og dø fordi jeg hadde så vondt i bena, tenkte jeg at jeg kanskje har ødelagt noe. Etter litt twitring og googling har jeg blitt fortalt at jeg muligens har benhinnebetennelse (noe som visstnok er vanskelig å bli kvitt), at muskelene mine har grodd fast i skjelettet, eller rett og slett belastningsskader fordi kroppen min ikke er vant til å … belastes.

Jeg vil ikke slutte å jogge nå, jeg har jo akkurat kommet inn i modus for det. Hva kan jeg gjøre i steden for? Svømming, sykling, klatring, ting som skjer i treningsstudio er uaktuelt.

Jeg vet ikke hva det er, men jeg er nominert til “Ms Twitter“. Stem på meg da, jeg liker å vinne! Her, her og her! Etter å ha sendt linken til noen venner på Facebook, ble jeg nesten sperret fra tjenesten på grunn av spam. Jeg liker ikke at Facebook leser chatloggene mine.

Er det bare jeg som syns rangeringen er litt rar? De som leder har typ 20 følgere. Hvordan får de det til?

Det har vært fredelige dager mens foreldrene og Frikk har vært på hyttetur. Jeg har spist mat utelukkende fra ferskvaren for å slippe å tilbrede noe selv. Jeg har kunnet sitte oppe hele natten og ingen har mast om at jeg må sove. Jeg har vært ute klokken syv om morgenen og ingen har fortalt meg om hvor farlig det er å gå alene. Det har vært herlig. Men alt har en ende.

De kom hjem i dag. Det første mamma gjorde, til og med før hun sa hei, var å kommentere at jeg fortsatt ikke har ryddet ferdig rommet mitt. Jeg er en working class hero, ingen ryddemaskin. Dessuten har jeg ingen plass å ha alle klærne mine, så det er faktisk ganske vanskelig, og ikke minst umotiverende, å rydde. Da pappa under middagen presterte å fortelle meg alvorlig at jeg må pakke før jeg drar på folkehøgskole orket jeg ikke mer. Kjære mamma og pappa, jeg er faktisk nitten, ikke ni. Selv om jeg alltid begynner å pakke ti minutter før vi drar, har jeg aldri pakket til en ferie etter en ferie. Jeg skjønner faktisk såpass. Uansett er Drammen bare 40 minutter unna med tog, det er ikke så innmari vanskelig å komme seg hjem og hente etterlatte ting.

Om du har et rom ledig, så si ifra. Jeg må vekk.

Når man går på skolen finner man fort sin plass i hirarkiet i miljøet. Det er de kule barna, de teite barna, de smarte barna og de dumme barna, og så får man ta det derifra. Da jeg gikk i klassen var jeg den som sugde i gym. Det var min plass, å være dårligst i alt. Ikke at jeg prøvde veldig hardt i gymtimene heller, men jeg liker ikke å bli svett, så jeg travet alltid ut av gymsalen helt fresh. Men da vi skulle løpe coopern i vår tenkte jeg at jeg ikke gidder å gå ut av videregående med 3 i gym. Den karakteren teller jo like mye som alle de andre karakterene mine. Så jeg startet friskt og trodde jeg skulle dø etter en runde. Men så, plutselig hadde jeg løpt forbi en av de andre og så en gang til og jeg var ikke dårligst lenger.

Etter den store bragden å overleve coopertesten har jeg tenkt at jeg ikke er så elendig som jeg trodde. Så hvorfor skal jeg da gidde å trene? Jeg kan om jeg vil, det er alt jeg har trengt til nå.

Men så, etter å ha sovet lite en hel uke tenkte jeg en natt at det hadde vært fint å gjøre noe om morgenen, det er gjerne da jeg begynner å duppe av. Så hvorfor ikke jogge en tur? Jeg nevnte det for en kamerat at jeg skulle gjøre det, så jeg turte ikke å feige ut da jeg begynte å tenke at det kanskje ikke var en så god idé likevel. Tenk om jeg kom til å død på veien! Men klokken ti på syv tok jeg på meg joggeskoene og la ut på ferden opp mot Hovseter. Det er den veien jeg kjenner færrest, jeg vil helst ikke møte på noen. (Okei, det er opp mot gardeleiren også.)

Det er betydelig mye vanskeligere å gidde å løpe når det ikke er noen som heier på en. Ingen som ropte “18 runder!” eller at det bare var tre minutter igjen. Så jeg løp fra lyktestolpe til lyktestolpe, og om jeg ikke måtte kaste opp så løp jeg til en lyktestolpe til. Jeg hadde blodsmak i munnen da jeg kom opp til Røa og der snudde jeg og løp nedover igjen. Vel, jeg gikk masse også. Jeg tror kroppen prøvde å si noe med den blodsmaken og kvalmefølelsen jeg fikk underveis.

Dagen etter var jeg så støl. Jeg gikk smått foroverbøyd og beina mine verket. Men hva er det som hjelper mot støle muskler? Å gjøre det samme en gang til. Så i dag, to dager senere, løp jeg opp igjen. Og jeg, jeg som er så lat at jeg ikke gidder å gå fra stuen og ned på rommet mitt for å finne smertestillende, så jeg sitter heller og har vondt. Kanskje det er en livsstilsomveltning. Kanskje ikke. Jeg vet bare at det er skikkelig teit å jogge to ganger for så å slutte, da har jeg i alle fall ikke fått noe ut av det, annet enn smerte. Nå må jeg jo bare fortsette.

Jeg har ikke veldig mange svenske bekjente, men de jeg kjenner er ikke de smarteste menneskene i verden. Jeg fortalte en av dem at Strindberg fant Pluto og at det er en teori om at det var han som var Jack the Ripper. Min svenske venn måtte faktisk google det opp for å finne ut at jeg bare hadde lurt ham.

Så, jeg trodde det bare var de svenskene jeg kjente. Men så kom jeg over denne bloggen, Egionas Värld. Hun er i Norge for tiden, og der forteller de svenskevitser til henne. “Vet ni varför svenskarna alltid går med händerna i fickorna? Jo, för att de skäms över att alla fingrarna inte är lika långa” er den morsomste vitsen hun har hørt noen gang. Så festlig at ingen av leserne hennes forstod den, så hun måtte til å forklare den i neste innlegg. Som hun selv skrev: Hoppas nu inte att någon norrman läser min blogg och ser att mina svenska läsare inte förstod det skämtet. Då blir ni mobbade ska ni veta, och myten om att alla svenskar är dumma i huvudet besannas.

Da vet vi i alle fall det, svensker er virkelig så dumme som svenskevitsene forteller.

Det er noen mennesker som har den utstrålingen. Hvor du kan se på første øyekast at uansett hva du sier, så kommer de til å le av deg. Uansett om de sier noe feil, så vet de likevel bedre enn deg. Selv om du vinner Nobelsprisen i kjemi, så kommer de fortsatt til å se ned på deg. Jeg gikk i klasse med en sånn jente. Selv om det var hun som trodde at det var Napoleon som fant ut at jorden går rundt solen, hadde hun et merkelig overtak på meg. Selv om ingen i klassen likte henne, var hun fortsatt kulere enn meg. Da jeg var ferdig på ungdomskolen var jeg sjeleglad for at jeg ikke skulle se henne igjen.

Jeg har hørt rykter om henne i ettertid. Som at hun etter et halvt år hadde fått kallenavnet Hore-Malin, og at da hun kom hjem til 3. klasse i Norge etter å ha vært et år i USA ville ikke klassen ha henne tilbake i og startet en underskriftskampanje for å få henne vekk. Jeg har sett henne en gang etter 10. klasse også. Hadde blikk kunnet drepe, hadde hun drept meg på stedet. Men ellers har jeg hatt veldig lite kontakt med menneskene jeg gikk på ungdomskolen med, og interessen for Malin er ikke veldig stor.

Etter et halvt år i sammen dagligvarebutikk kjenner jeg cirkus hvem som handler der, og Malin har enda ikke vært en av de fra ungdomskolen som kommer innom. Helt til i dag. Jeg ante fred og ingen fare da jeg skulle gå og fylle på vannflasken min. Og idet jeg har nesten har lagt hele butikken bak meg hører jeg stemmen hennes. Den skjærende stemmen hennes. “Har du husket alt nååå?” Hun har farget håret brunt siden sist, men hellers var hun den samme.

Jeg ble stående lenge og fylle på vann. Så gikk jeg og pratet med to andre som hadde pause da. Så ringte jeg til Johanne. Og først etter et kvarter orket jeg å gå ut igjen. Ja, for jeg er ikke veldig stolt over å jobbe i matvarebutikk. Det er den jobben som er lavest på næringskjeden, det er nesten bedre å være arbeidsløs. Og jeg vil heller amputere bena enn å møte Malin i den lite flatterende Coop-uniformen min. Da blir det som om jeg har tapt enda en gang. Og det er ikke engang en konkurranse.

Jeg trodde egentlig man vokste av seg sånne ting med alderen.

Dagene går i ett, det er tross alt sommerferie. Jeg er kreativ om natten og sovner idet foreldrene mine står opp. Jeg vet ikke om det er den snudde døgnrytmen eller det at det er sommer eller det at det er ferie eller det at jeg er så forvirret for hva jeg skal gjøre med livet mitt, men jeg klarer ikke å skille fiksjon fra virkelighet lenger. Er faren til Johanne lidenskapelig opptatt av at det må bli en obligatorisk båtførerprøve? Gikk jeg virkelig glipp av en lønningspils? Fant jeg en halvtom pakke tamponger? Må jeg gå til Deichman og levere musikk jeg har lånt eller er det enda en uke til fristen går ut? Sa han at han savnet meg? Har jeg hatt en dyp samtale med Anna Ternheim? Har jeg ikke en gang hatt en plate av The Sounds? Jeg husker ikke hva jeg har fortalt mennesker og ikke, eller hvem jeg har fortalt hva til. Vil du høre om hva jeg gjorde på lørdag? Nei, det er tredje gang jeg forteller det, da så.

Og hvorfor, hvorfor får jeg déjà vuer idet jeg åpner kjøleskapet og ser jordbærsyltetøyet. Det er som om det sier: “Hei, Ingrid. Lenge siden, hvordan går det? Vi burde være mer sammen. Det var så bra forrige gang.” Jeg tør ikke spise syltetøy lenger. Fra nå av lever jeg på grønn pesto og ost.

Det er sommer og jeg akter å gjøre mitt beste for å snu døgnet. Døgnvill, jeg? Nei, hvordan kunne du finne på å spørre! Det var ikke planlagt heller at det skulle skje, men det er det sjelden. Jeg sa god natt til en venninne rundt midnatt, og da var faktisk planen å legge seg. Jeg skulle bare vaske klær før jeg kunne sovne. Men først måtte jeg bare…

I natt har jeg lest utallige blogger og nesten hele best of-listen til Minneapolise, jeg har skrevet om Bikubesong, gitt litt penger til banken via en eFaktura hvor jeg ikke aner hva jeg betaler den for, småspist på resten av middagen min, gjenoppdaget Everyday people cartoons, sett alle filmene til Levni Yllmaz og blitt inspirert av Julia Nunes til å finne frem ukulelen igjen. Og tenkt mye på havregrøt. Plutselig så jeg at klokken var over tre, og ingen søvn er bedre enn å forsove seg, er det ikke? Jeg skal faktisk på jobb grytidlig, det vil si klokken tolv. Jeg skal ikke våkne halv ett av at noen ringer og lurer på hvor jeg er, bestemte jeg meg for.

Jeg er en sånn person som trenger ekstreme mengder søvn for å kunne fungere. Om jeg først sovner kan jeg sove i tusen år. Men om jeg ikke sover, kan jeg helt fint holde meg våken i to døgn bare jeg får fem minutter på øret nå og da. Klokken fem, da jeg begynte å nærme meg slutten på internett, begynte jeg å duppe av. Så jeg unnet meg en liten blund fra fem over fem til kvart over før jeg aktiviserte meg selv med å rydde kjøkkenet. Og da ryddeånden kom over meg, tok jeg like så godt og slang alle klærne mine i vaskemaskinen også. Jeg vet at jeg må vaske klær når jeg ikke har mer rent igjen.

Så nå er det fire og en halv time til jeg skal være klar på jobb. En ny dag til spørsmål om hvor smøret har tatt veien og krangling om når ølsalget stenger. Det er heldigvis bare åtte timer. Etter det skal jeg sove godt. Og velfortjent. Som jeg gleder meg – allerede. Men jeg rekker i det minste skiftet mitt på denne måten!

Da jeg var liten kunne jeg ikke fordra hvit saus. Kanskje fordi vi alltid spiste det med fiskeboller og karri, noe jeg fortsatt ikke liker. Men så, det må ha vært for noen år siden fikk jeg skikkelig sansen for hvit saus, jeg vet ikke helt hvor det kom fra. Etter en stund kunne jeg lage det selv også. Jeg følte meg som kongen av verden og tenkte at det til og med er håp for husmoren i meg.

Vel, det har seg sånn at jeg skulle lage middag selv i dag. Det finnes få ting jeg syns er så trist som å lage mat til én person for så å fortære den alene og stirre tomt ut i luften. Det blir oftest til at jeg kjøper meg en pizza og ser på fjernsynet. Om jeg da ikke får med meg noen til å spise sammen med meg. Men alle vennene mine er enten i Trondheim eller på jobb, det er jo sommerferie, og på tv vises bare dritt, det er jo sommerferie. Stabburet har tydeligvis sluttet å produsere den ene pizzaen jeg liker, så jeg bestemte meg for å lage pasta. Og ja, den ene pastaretten jeg lager inneholder hvit saus, så da passet det egentlig bra.

Jeg gikk i gang, puttet baconet i ovnen, kokte opp vann og helte oppi hele posen med pasta (jeg ser nå at det kanskje ikke var så lurt, jeg var ikke så sulten) og begynte på den hvite sausen. Ettersom jeg tenkte at jeg var den kvinnelige versjonen av Jamie Oliver og for kul for kokebok, helte jeg oppi greit med smør, mel, ekstreme mengder gräddost og melk i kjelen. Etter å ha brukt nesten en liter melk (noe jeg igjen ser at ikke var så lurt av samme grunn) tenkte jeg at nå fikk det være nok hvit saus og jeg dekket fint på bordet og skulle fortære dette gode måltidet.

Alt smakte fortreffelig. Utenom den hvite sausen. Den smakte bare … rart. Så jeg spiste meg mett på oreokjeks i steden for. Bra jeg jobber sent i morgen så jeg kan spise middag der, jeg blir litt kvalm av for mye Oreo.

Da Harry Potter og de vises stein kom ut, gjorde jeg som alle andre og leste den. Det var bare det at som alle andre, så leste jeg den ikke i ett strekk og jeg slet meg gjennom den. Men som det mainstreambarnet jeg var, leste jeg den og de to neste. Så kom den fjerde boken og jeg bestemte jeg heller for å vente på filmene. Så det er det jeg gjør nå, avslører slutten for meg selv ved å lese om handlingen på Wikipedia og ser filmene. Harry Potter og føniksordenen så jeg i Frankrike, dubbet til fransk, bare for å følge enda mindre med.

Men i går var det premiere på Harry Potter og halvblodsprinsen, og jeg hadde billett. Fordi det bare skjer en gang i livet, og Blondinbella skrev en gang at har du mulighet til å gå på gallapremiere, så gjør du det. Vel, ingen gallapremiere, men det nærmeste jeg kommer. Halv ti ruslet jeg og og Tor-Arne, Johanne, Aleksandra med søsken og Linda – vi var et fint følge, fem med kostyme og to uten, opp til festningen. Og der var det kø! Noen hadde stått i kø siden klokken tre bare for å få plasser helt foran. Men selv om vi kom relativt sent, kapret vi oss fine plasser cirkus midt på.

Resten var bare fantastisk. Det var fakler, mennesker i kappe og god stemning, og en konferansier utenom det vanlige. Det mørket idet filmen begynte og etterhvert begynte det å lyne. Jeg, og en hel del andre, trodde det var funky spesialeffekter eller noe, men dette var real shit. Alt ble så eventyrlig og ekte, og da det ble skummelt måtte jeg gripe fatt i Tor-Arne og klemme ut litt skrekk. Og da Humlesnurr døde, åpnet himmelen over oss seg og regnet plasket ned. Kinn ble full av mascara både av tårer og mascara da. Og lynene kom enda nærmere. En gang lynte det så det ble lyst som dagen. Da ble til og med jeg litt redd. Veldig bra planlagt av Oslokino det der, altså.

Så da er det bare å vente og håpe på at neste premiere topper denne. Om det går an. Dette blir i alle fall noe å fortelle barnebarna.