Noen ganger sovner jeg med klærne på, du vet, sånn når man bare skal lukke øynene, telle til ti og stå opp igjen.
“Ingrid? Ingrid? Skal du sove med alle klærne på?”
“…”
“Skal du ikke kle av deg før du legger deg?”
“…”
“Ingrid, sikker på at du skal sove med alle klærne på?”
“Jeg skal sove i parkas!”

Jeg har ikke engang en parkas.

Jeg har alltid syntes tannleger er fine folk. Bare en eneste gang har jeg tenkt noe annet. Da skulle jeg få lære hvordan man bruker tanntråd. Jeg gråt, det blødde og gjorde dødsvondt, men tannlegen bare lo og sa at det var “et sunnhetstegn”. Men ellers syns jeg jevnt over at tannleger er fine folk.

Da jeg gikk i 8. klasse fikk jeg togskinner. Det var ikke veldig gøy når jeg satte fast tungen min i dem og de dagene etter å ha strammet reguleringen hvor jeg bare kunne spise tykklefser. Men det som var verd et år med smertehelvete var å ta den av. Jeg husker det som det var i går: Det var på slutten av året. Så varmt at man kan gå uten genser, men ikke så varmt at man kan gå med shorts. Klassen min var på tur i skogen, så jeg slapp hele skoledagen. Det tok ikke så lang tid å ta av togskinnene. Tannlegen moste puppene sine opp i ansiktet mitt og skrapte rundt i munnen min. Så festet hun en streng bak tennene mine i underkjeven så de ikke skulle flytte seg tilbake. Gamel vane, vond å vende, selv for tenner. Etterpå stakk hun et speil opp i ansiktet mitt så jeg kunne se. Wow, tenner, de var så store og så glatte! Det er noe helt spesielt med det å ta av regulering, for tennene er så glatte og det er så deilig å føre tennene over. Tannpuss kan ikke måle seg med glattheten man får etter å ha hatt regulering. Jeg smilte hele veien hjem.

Siste tannlegetime var litt vemodig. Jeg skulle fjerne strengen i underkjeven. Tannlegen blitt så mye eldre siden jeg begynte. Nå har hun grått hår og markerte rynker. Det gjorde at jeg følte meg gammel også. Det var siste gang jeg fikk se tannlegetrollet (to steiner som gjør kropp og hode med fjes av forskjellige reguleringsbiter), et troll søsteren min får grøssninger av bare hun tenker på det. Jeg syns det er ganske søtt. De hadde malt kontoret og fått ny stol. Og det var siste gangen jeg fjernet metall fra munnen. Nå er det bare tenner og tunge igjen. Litt vemodig. Men herregud, tennene i underkjeven var deilig glatte igjen i noen dager. Om jeg kunne valgt å gjøre noe en gang til, ville jeg fått regulering, bare for å kunne fjerne den igjen. Den deilige følelsen av glatte tenner er noe som er verd å unne seg.

Når sant skal sies, så er ikke jekslene mine på venstre side så brukanes. De står ikke rett på hverandre, så jeg må spise på høyre side for å få noe dreis på maten.

Herregud, jeg har ikke sagt til noen hva jeg ønsker meg til jul, jeg har bare laget meg en liste helt for meg selv. Jeg er så dum. Men altså, hei pappa, hei mamma og hund, og hei søster. (Alle andre som også vil gi meg gaver.) Håper det ikke er for sent. Det er tross alt ti dager igjen.

(Ønskene er ikke rangert.)
- 30 mm til canonkameraet mitt. Hei aldrimersekstenhundreiso.
- tættis. Jeg har kjempelyst på en fingerstache à la Poirot og et armbrøst der hvor armen går over til bryst, fordi det er … armbrøst. (Om noen har funnet på den før, let me know!)
- Olympys P-E1 hvitt/beige. Fordi det er så fint. Og bittelite. Og hvitt. Herregud, hvor mange hvite speilreflekser fins det? Ingen, uten om P-E1. Meen 1) jeg har et canonkamera fra før, 2) det er def på bortkastede penger
- Lensbaby 3G (til Canon). Hei ubrukeligeobjektiver. Hei fintnavnpåobjektiv!
- Scrubs, alle sesongene. (De selger en scrubsboks på Elkjøp.)
- iPhone. Har en kjæreste med iPhone. Jeg lastet ned en (interaktiv) chihuahua som jeg kunne leke med, men han slettet den fordi jeg brukte mer tid på den enn på ham.
- noe med hagl. Jeg elsker hagl. Skulle gjerne spist hagl til frokost. Skulle gjerne hengt hagl på veggen. Skulle gjerne tilbragt all min tid for resten av livet med hagl. Skulle gjerne giftet meg med hagl så vi kunne laget små haglbarn så det kunne haglet enda mer. Det trenger ikke snø på julaften, hagl er enda bedre.

Og alltids, bøker, musikk og ting som er så upraktiske at jeg ikke vil kjøpe dem selv, men som er så praktiske at jeg likevel har bruk for dem.

Noen ganger står det kake på pauserommet på jobben. Noen ganger er det godt, andre ganger er det vondt. Noen ganger dropper jeg å kjøpe lunsj og spiser bare muffins i steden for. Den siste tiden har det ligget noe enda bedre og ventet på at jeg skal ha pause: masse sjokolade! Haugevis av Nonstopmelkesjokolade. Første dagen spiste jeg ikke annet på åtte timer, etter noen dager var jeg blitt litt lei av den. Men jeg er så glad i gratis mat at jeg spiser den likevel. Hver gang jeg går for å fylle vann på flasken min, hver gang jeg går på do, hver gang jeg går for å hente noe i skapet mitt, går jeg og henter en stripe sjokolade.

Det er sånn at vi egentlig ikke får lov å spise mens vi jobber, så jeg prøver å spise så diskret som mulig. Men hver eneste gang jeg har tatt en litt for stor bit, kommer det en kunde. Så da sitter jeg der, med munnen full av sjokolade og prøver å spørre etter medlemskort. Derfor ligger ofte sjokoladebitene og venter en stund før jeg får spist dem. Og i går ventet de litt for lenge på meg.

Det er sånt jeg kommer på idet jeg skal sovne. Låste jeg døren? Hvor er bankkortet mitt? Jeg må bare høre på Regina Spektor før jeg sovner. Hvor er Hello Saferide-t-skjorten min? Jeg glemte å spise opp sjokoladen min. Jeg glemte den helt og alt blir så klart for øynene på meg. Hvordan jeg bare spiste en firkant for å spare de to resterende til senere på kvelden. Og hvordan jeg la igjen de to rutene da jeg var ferdig.

Det er få ting jeg angrer like mye på som at jeg ikke spiste opp maten min og hver gang jeg blir sulten tenker jeg at hadde jeg bare spist den siste biten, så hadde jeg vært mett ennå. Jeg husker en kjempegod kake i Portugal jeg måtte forlate halvveis, en tiramisu på danskebåten jeg ikke orket å spise opp fordi jeg ble så kvalm, og nå denne sjokoladen. Jeg kommer til å tenke på den hver eneste gang jeg er sugen på godis fra nå av. “Hadde jeg bare spist den opp, hadde jeg sikkert ikke vært sugen nå.”

Noen dager er det god middag på skolen. Som i går, hvor vi fikk pannekaker. Andre dager er det ikke så god middag. Som i dag, hvor det var kokt torsk. Da er ingenting bedre enn å sette seg på toget hjem til ‘a mor. Jeg fikk rød fisk, bakt potet, løk, salat og rømme med is til dessert. Det som egentlig bare skulle være en svipptur hjemom for å hente pass har plutselig blitt en langdryg tur. For hva er vel bedre enn å komme hjem? Hjem, kjære hjem.

Det tok ikke lang tid før jeg kalte skolen for “hjem”. Oslo var så langt unna, så last-year, Drammen var der jeg bodde og var hjemme. Men i kveld kom jeg hjem, hjem til hjemmet, hjem til Oslo, for første gang.

En mor med varme klemmer og bilder, en superhund som spiser fluer og en far som kunne finne passet mitt. Jeg ville aldri dra igjen. Men jeg dro tilbake til Drammen. Så kan jeg glede meg til jeg skal dra hjem neste gang.

Det kilte i magen idet vi kjørte ned en bakke. Den var ikke bratt, men jeg var fullt opptatt med å se på stjernehimmelen. Det føltes som å kjøre berg-og-dalbane og jeg lo. Jeg frøs på fingrene, smøg dem ned i jakkelommene hans mens jeg klamret meg fast. Det føltes som om vi kjørte hundre kilometer i timen med motvind fra alle kanter. Det var så forfriskende og jeg prøvde å fylle hele meg med sunnmørsluft. Jeg hadde hull på kneet og en jakke jeg ikke fikk lukket igjen, noe jeg skjønte for sent at ikke var et sjakktrekk. Jeg var våt på føttene fordi jeg fikk all vannspruten fra sølepyttene vi kjørte gjennom. (Jeg tok igjen den gangen jeg kjørte.) Da vi hadde kjørt rundt halve øyen begynte det å regne. Jeg ble enda kaldere på kneet da regnet begynte å piske på oss. Det begynte å hagle og haglet prikken på hjelmene. Jeg lo enda mer, for jeg elsker hagl. Vi satt to stykker på en scooter og jeg har aldri vært så lykkelig som akkurat da.

Jeg smugtittet på oppgavene fem på ni. Arkene var bare stiftet sammen det øvre venstre hjørne. Jeg hadde håpet direktoratet slo til med et skjønnlitterært eksamenssett. Jeg hadde prøvd å tenke ut handlinger til noveller, men alle ideene hadde noen skrevet før meg, så det var kanskje like greit at direktoratet slo til med analyseoppgaver. Fem på ni hadde jeg lyst til å gå.

Det er greit å stryke en gang. Mange store forfattere var dårlige i norsk på skolen. Ibsen, for eksempel. Og han ble doktor i tillegg. Hva skal man egentlig med generell studiekompetanse uansett? Jeg kan bare gifte meg rikt. Fem på ni kom norsklærern min fra i fjor inn i klasserommet. Hun sa lykke til, og det var like før jeg begynte å gråte. Jeg ville slenge meg rundt halsen hennes og si at jeg ikke kom til å klare det.

Det er en teori om at kontinuasjonseksamen er lettere enn den ordinære eksamenen. Fordi det er elever som har strøket før. Kremen av de dårlige, samfunnets tapere. Men det føltes ikke så lett da jeg hadde smugtittet på oppgavene. Heldigvis hadde jeg oversett plakeoppgaven, jeg pustet lette ut og smilte til verden: “Ta utgangspunkt i to av tekstene i vedlegget og skriv et essay.” Det føltes litt som å gå i 8. klasse igjen. Valget var lett. Fordi jeg ikke turte å satse. Egentlig hadde jeg tenkt å skrive en analyse. Stålsatt meg, vært helt bestemt på at jeg skulle skrive en analyse. Helt til jeg kom på at jeg har lurt meg unna alle analyseoppgaver siden 1. klasse. Kontinuasjonseksamen er ikke dagen for å prøve noe nytt. Det er ikke dagen for å være vill i nikkersen. Det er dagen for å skrive noe man vet man kan.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe ordentlig. Jeg har en million ideer til tekster jeg skal skrive, men ingen av dem blir noe mer. Det merket jeg da jeg satt der. Jeg satt pal i to timer. (På sidemålseksamen satt jeg pal i tre og en halv time, så det var egentlig ikke så lenge.) Bladde litt i Typisk Norsk-boken jeg hadde tatt med. Lo litt – inni meg – av Midtside-Sylfest. Spiste litt. (Jeg har alltid med ekstremt mye mat på eksamen, fordi jeg tror jeg kommer til å bli ekstremt sulten.) Tenkte litt. Skrev litt. Tok smertestillende. Gikk på do tre ganger per time. Tenkte på det norsklærern min hadde sagt om at sensorer sitter og retter tørre besvarelser på tørrere besvarelser, at de elsker når det kommer noe spicy. Det kan være jeg løy da jeg skrev at vi sang “What shall we do witth the drunken sailor” i 2. klasse. Men det vet ikke sensor.

Plutselig var jeg i gang å skrive om hvor positiv jeg er til språkdød. Domenetap var toppen. Hurra for at Sovjet presset frem russisk. U-hurra for de som boikotter Tine fordi det ikke lenger står “mjølk” på melkekartongene. Jeg var kanskje i overkant sarkastisk og hånlig, men om noen spør, så var det faktisk meningen. Det er mulig jeg brukte i overkant mange tankestreker og at jeg satte litt for mange ord i kursiv, men det er viktig å få frem de viktige poengene, ikke sant.

Egentlig lovte jeg å sende besvarelsen min rundt. Men jeg tør ikke. Tenk om noen ser noen feil, sier at det var for drøyt, kommenterer at alt bare er tull, at er er dårlig. Kanskje, når jeg får sensuren – og det tar visstnok kjempelang tid, og om jeg består. Jeg håper det gikk bra denne gangen.

(Jeg føler at jeg ikke har noe å leve for lenger.)

Jeg er veldig glad i å dusje og har gjort det til en greie at jeg må dusje hver morgen. Om jeg har forsovet meg tre timer og er for sen til jobb, så må jeg dusje først. Om jeg ikke får dusjet, får jeg ikke begynt dagen min. Noe som også har gjort at håret mitt ser helt tussete ut om det ikke vaskes hver dag.

Her om dagen skulle jeg dusje igjen. Men denne dagen, i en ny dusj. En funky dusj. For jeg er ikke hjemme på høstferie. (Men det kan jeg komme tilbake til.) I alle fall. Jeg ble utstyrt med et håndkle og ble forlatt på et bad med altfor mye varme i gulvet. (Jeg liker også varmekabler, men det er en fordel at det ikke føles som glødende kull.) So far, so good, motivasjonen var på topp, jeg er faktisk ganske flink til å få ut all shampoen av håret mitt. Jeg følte meg flott helt til jeg fikk øye på dusjen. Den er ikke så vanskelig å få øye på, ettersom den fyller omtrent 2/3 av baderomsalealet. For det er ikke en vanlig dusj. Det er ikke en dusj jeg er vant til med en ting å vri på for styrken på vannet og en annen for temperatur. Her er det tre ting å vri på, to dusjhoder og noen hull i veggen. Jaha, tenkte jeg. Da kommer det vel vann ut av alle samtidig da, blir spennende. Så ung, så naiv som jeg var.

Så der sto jeg med balsamflasken i hånden og måtte prøve meg frem. Vertsskapet hadde nemlig tenkt at det var såå lett at jeg ikke trengte en forklaring. Vel, jeg er ikke så teknisk av meg, og jeg blir stresset av ting jeg ikke kan. Jeg forbannet at jeg hadde lagt mobilen min i etasjen over, jeg tar alltid med mobilen når jeg skal dusje fordi jeg må vite hvor lang tid jeg bruker på hver aktivitet. (Jeg kler på meg på gjennomsnittlig syv minutter.)  Jeg turte ikke å rope ut om hjelp, jeg visste at den personen som jeg hørte ute på kjøkkenet var mormoren til vertsskapet. Og nevnte mormor er den skumleste jeg har møtt noengang. (Ikke at jeg hadde skjønt hva hun sa heller. Sunnmøring…) Jeg vred litt på det jeg tippet man skulle vri på for å få vann og vips kom det vann ut av veggen. Jeg vred på håndtaket under og vips, litt iskaldt vann ut av veggen. Jeg stod der og prøvde meg litt frem uten særlig hell, og det var like før jeg begynte å gråte og vurderte å vaske håret i vasken. Men jeg kunne ikke gi meg, skitten måtte av tenkte jeg, så jeg vred litt til og fikk varmt vann ut av … veggen. Jeg fortsatte å vri, men det kom bare vann ut av veggen. Dumme vegg. Dumme dusj. Så jeg ble stående inn mot veggen, vel vitende om at om man gjør et smart trylletriks ville det komme vann ut av dusjhodet som var over meg og ikke på høyde med midjen min.

Ble jeg ren? Tja. Fikk jeg instruksjoner for hvordan dusjen fungerte neste dag? Ja. Har jeg lært? Ja. Er jeg ren nå? Ja. Men den dusjen og jeg kommer aldri til å bli gode venner.

Her på skolen har jeg fått min egen posthylle. Mens andres hyller fylles med brev og pakker fra foreldre og besteforeldre, fylles mine med regninger på depositum for skoleturer. Det er ganske trist. Derfor søker jeg deg, vordende brevvenn, en person med leselig håndskrift. Og det er alt jeg krever av deg. (Fint om du har noe å skrive om også, men jeg er ikke kravstor.) Jeg er 19 år, bor for tiden i Drammen, har et mål om å bli bedre enn Drammens Tidende, er glad i bokstavrim, er glad i å gå turer i skog og mark, liker å kline sjokolade på tennene for så å smile, blir lett sjarmert, er ganske dårlig på smaltalk og syns det er kult å stemme blankt. Jeg kan love deg pent brevpapir.

Så, ta pennen fatt og send et brev til
Ingrid Cammermeyer
Danvik Folkehøgskole
Fagerlibakken 1
3046 Drammen

Svarer alle. <3

Da jeg bodde hjemme (herregud, det høres så rart ut) støvsugde jeg maks en gang per halvår. Ja, så gulvteppet skiftet farge, men virkelig, det var ikke så støvete. Rommet mitt her på internatet er fullt av hybelkaniner, og selv om vi vasker hver søndag, er de tilbake på tirsdag. Hvor kommer de fra? Er det en hybelkaninfabrikk under rommet vårt? Er det spøkelset som legger fra seg hybelkaniner om natten?